Reisen tilbake

Ja, nå er vi tilbake i Kuwait igjen. Det har vi vært en stund allerede, men vi ble helt slått ut av en superinfluensa alle sammen, rett etter at vi hadde begynt å kjenne jorden under bena igjen. Så det ble ikke noe blogging med det første.

Jeg hadde tenkt å skrive litt om flyreisen. Trass i et himla rot med biletter og styr fra KLM's side, for ikke å nevne at jeg reiste alene med tre små, så var faktisk dette den mest behagelige reisen nedover til disse trakter jeg noensinne har vært med på. For å begynne med begynnelsen: Bilettene ble bestilt omtrent et halvt år i forveien (takk mamma :-)): Det er strengt tatt nødvendig, for å få kunne velge sånn omtrent den dagen man ønsker å reise. For alle som har tatt sommerferie fra Kuwait skal tilbake på omtrent samme tid - til skolestart. Og det er mange som reiser vekk herfra om sommeren. Vi var relativt tidlig tilbake i år, og det som slo meg var at det var nesten ikke biler på veiene. DET er ganske unikt for å være her. Abderrahmane kunne fortelle at sånn hadde det vært hele tiden - for nesten alle har reist vekk. Kun de som MÅ jobbe blir her hele sommeren. (Stakkars).
Men det var Flesland ja. Vi fikk nemlig slengt midt i fleisen: "Hvor er bilettene"? "Ehh... vi fikk dette på mail, ikke sant?" Sa jeg - og viste fram det vi hadde fått på mail. "Vi har ikke fått noe annet enn dette fra dere". Neivel nei. Spedbarn (under 2) må nemlig ha papirbilett for å få reise med fly. Hmm. Fordi de liker å tygge på dem kanskje? "Vel, dette er altså det KLM har gitt oss, og hvis vi MÅ ha papirbilett, så burde vel dere ha sørget for å GI oss en papirbilett??" Vi ble sendt bort til KLMs bilettluke for å få biletter... Der satt verdens største mehe. Hun ante ikke hva hun skulle gjøre, men hadde ihvertfall vett til å be kollegaen overta. Så en stakkars mann ble sittende og skrive ut biletter for oss. Det var en halvannen times jobb. ALT måtte skrives inn manuelt på dataen - og en av bilettene måtte faktisk skrives for hånd - iik! Jeg begynte å få småpanikk, for vi kunne under ingen omstendigheter miste det flyet. Det neste, fra Amsterdam, gikk nemlig mindre enn en time etter landing fra Schiphol. Og det er bare akkurat så mye man trenger for å komme seg fra en gate til en annen der.

Når han endelig hadde kavet seg gjennom all jobben, mens kollegaen hans også spurte om hjelp til andre ting, var flyet vårt en time forsinket! O panikk! Jeg var lettere stresset hele veien til Amsterdam. Da vi nærmet oss landing ble det ropt opp at passasjerer til Edinburgh, Barcelona, New York, og Tokyo hadde ingen videre flyforbindelse i dag, og måtte melde seg til bakkepersonalet. Ikke Kuwait. Så det betydde at flyet vårt fremdeles ikke var gått. Vi var blitt lovet en minicar som skulle skysse oss til Kuwait-gaten, men den kom naturligvis ikke. Så vi løp avgårde. Maimona i bæresele, og Maryam og Ayat halsende etter meg med sekker på ryggen. Vi rakk det faktisk! Flyet til Kuwait var også forsinket, så vi ble ikke de siste inn engang! Puh!

Vi satt på en fire-seters rekke i midten av flyet, med et annet kvinnemenneske på den ene kanten, og US Soldiers over gangen. Maimona fikk en babykurv som hang på veggen foran oss, så hun kunne ligge og sprelle når hun var lei av å sitte på fanget, og sove der, så jeg til og med kunne ha armene fri iblandt. Det var dessuten god plass foran oss siden vi satt ved den skilleveggen, så Ayat og Maryam kunne sette seg på gulvet og leke når de ville det. - Men mesteparten av tiden satt de og så på tegnefilm, for hvert sete hadde sin egen tv-skjerm hvor vi kunne velge mellom x antall tegnefilmer, drama, action, dataspill, etc! Så behagelig at de to trollene faktisk var underholdt hele veien!

Det deiligste av alt var likevel å slippe å reise om natten. Det er et hav av forskjell på sure og trøtte barn, og våkne og opplagte barn som ser på TV!

Så kom selvfølgelig min kjære mann og traff oss på flyplassen og kjørte oss hjem.

Men det får jeg skrive mer om en annen dag, for nå kan jeg kjenne på tastaturet at det er like før denne laptopen blir overopphetet og slukker seg.

Klem allesammen!