Jeg hadde tenkt, med en ikke ubetydelig andel skrekk og gru, på nok en IKEA-tur med mannen. Han har en tendens til å bli en smuuule stresset, bite seg i underleppen og bli noe kortpustet når vi styrer rundt etter pilene i gulvet for å finne utgangen. Men jeg hadde bestemt meg for å ha mot i brøstet og vett i pannen, og være smilende og blid, og ta alle utfordringer med godt humør - og legge en kort og enkel slagplan. Med andre ord, jeg hadde bestemt meg på forhånd for hva vi skulle kjøpe, og hadde planlagt å ikke sulle rundt etter dill fra alle småavdelingene. Bokhyller, kommode og kontorstol. That's it.
Vi tok heisen rett opp til møbelavdelingen. Etter å ha kommet i feil kjøreretning (mot pilene) fant vi til slutt fram til hylleavdelingen. Jeg peker ut de jeg har bestemt meg for, og spør med en diplomatisk, men ikke-diskuterbar stemme, om disse er greie for ham. "Mhmmhmmhmm". Hæ? "Joda, bare kjøp det du vil du", sier han mens han ser ut som om han har solgt smør og ikke fått betaling. "Eh, ja altså du må bare si det du mener" *smiiil* "Det er derfor jeg spør vettu" *smiiil*. Han svarer: "Ja altså, hadde det vært opp til meg, så hadde vi ikke kjøpt noen ting". Eh jaha? "Jeg ville ihvertfall ventet til jeg hadde en jobb og penger". *Kraftanstrengelse og smil* "Kjære mann: Du har en jobb. Du skrev under på den nye kontrakten ikke sant? Ja, nemlig. Du har mer enn nok penger på kontoen også. Jeg har sjekket."
(Ser fremdeles stresset og rimelig mutt ut). Jeg: "Altså, la meg prøve å si det på denne måten: Foretrekker du at vi kjøper absolutt alt nå, så vi slipper å komme tilbake , eller at vi kjøper det viktigste nå og tar resten senere"? Mann: "Litt nå". "Greit. Da tar vi disse to hyllene og denne kommoden og så går vi. Får skrevet ut betalingslapp for lagervarene. Eh, glemte kontorstolen. Vi må gå tilbake".
Vi finner en kontorstol som blir godkjent av mannen som ikke livsfarlig for toåringen (myke kanter og ingen hull, men det var jo et stort minus at den snurret rundt! Barn kan dø!) Går rett forbi alle nipstingene. Jeg snapper en dracaena og fire hvite kurver mens vi sneier forbi planteavdelingen. Finner en kasse uten kø.
"Shit. Den ene er jo hyllevare". Vi finner riktig hylle, og mannen bestemmer seg for at dette får ikke han inn i bilen. Jeg skriver ned produktummer osv, og vi går til kassen igjen mens vi blir enige om at vi får kommoden og bokhyllene kjørt hjem, så slipper han å kave med tilhenger. I løpet av disse fem minuttene har det akkumulert seg en nokså lang kø i alle kassene, så vi stiller oss pent opp og venter.
Kassadamen slår inn dracaenaen og kurvene, lagervarene, men når jeg prøver å gi henne produktnummeret til kommoden stopper det opp. Nei, sier hun: "Hvis dere vil ha kjørt varer fra lageret må dere gå og hente kommoden i hyllen her og kjøre den bort til lageret selv først". Jahaja... *smiler meeget bredt* "Poenget med at vi ønsker hjemkjøring er for så vidt at vi ikke får disse eskene inn i bilen. Nemlig". "Eh... ja... greit da. Men dere må ihvertfall gå og hente eskene hit så jeg får slått dem inn, og så må dere levere dem til hjemkjøringen her". *Må trekke pusten* "Okei". Jeg snur meg til mannen for å spørre om han kan betale for disse tingene først, så vi ikke oppholde køen. "Hæ? Må
jeg betale?" Sier han. *Stort innvendig GAAAAH!* mens jeg ser på ham med et blikk som sier at hvis han ikke drar fram visaen på flekken vil konsekvensen bli en blodig og opprivende skilsmisse.
Men før han betaler, må han begynne å lekse opp for den småstressede kassadamen om hvor elendig sercive det er på IKEA hvis de ikke kan finne noen som kan hente bort kommoden som ligger i hylle 4, plass 21 - og hva i all verden som skal skje med kjøringen sår vi leverer en ting her og skal få sendt to fra lageret - og om han ikke bare kan betale alt på en gang, og hvem skal han snakke med, og han vil aldeles ikke ha noe med et annet firma å gjøre for å få varene kjørt. GAAH! Jeg går bort til ham, viser hvor hjemkjøringsstasjonen er, og sier: "Se, han sitter der. Snakk med ham." Alle de 10-15 personene bak oss i køen er allerede begynt å trippe og himle med øynene. Meeeen han skal kverulere mer. Jeg går og setter meg på en benk og venter.
Etter mye om og men har han kommet seg til hjemkjøringsstasjonen. Strener bort mot meg. "Går det bra"? sier jeg med nok et smil. Så begynner ham på alt om servicen igjen. Da klarer jeg ikke holde meg mer. "Altså, det er litt dødfødt å klage over servicen på IKEA! Hele konseptet med IKEA er jo Self-Service, mann! Poenget er at vi må gjøre noe S-E-L-V." Jaja, sier han. "Det gjør ingenting. Nå har det kommet en fyr som skal hjelpe oss å få orden på dette her". (han vinker på en rund kar med briller og et halvåpent smil om munnen, mens jeg tenker Herregud! Det er jo ikke så mye å få
orden på da! Det er jo bare å
gjøre det!).
Min mann har gått over i engelskmodus, og begynner å snakke til IKEA-fyren på engelsk og spør hva han skal hente hvor og om alt blir kjørt sammen, og hvorfor ingen kunne hente kommodepakken, og og og... Så begynner IKEA-fyren å stamme. Og stamme. Og stamme. Det kommer ikke ut et ord. Det går sikkert minst to minutter på samme måten. Ayat begynner å dø av latter i bakgrunnen. Jeg smiler vennlig og må mobilisere absolutt alt jeg har av viljestyrke for å ikke knekke totalt sammen i latterkrampe. Så sier jeg til fyren at han kan snakke norsk til meg :) Da løsner det litt, og det kommer fram noen ord. Stakkars! Men han tok det med et stort smil sjøl da :) Det tar ca. 10 minutter å få forklart at vi må levere arket på lageret (noe jeg allerede visste), samtidig som min mann faktisk ikke klarer å holde seg mer, men begynner å le han også. Han stotrer fram noe om at det var disse papirene som var så uforståelig morsomme. I et øyeblikks pause klarer jeg å få inn at "Du får ordne dette du. Vi går og kjøper is og venter ute".
Når jeg og Ayat endelig har kommet oss ut, kreperer jeg i krampelatter over handlevognen.
Vi sitter og spiser is i sikkert et kvarter før mannen kommer. Han går og humrer og ler ukontrollert han også.
Når vi endelig får kjørt bort til lageret, viser det seg at vi må hente pakkene i hyllen der selv. "Love meg at du ikke begynner på en runde til med dette her nå!" Sier jeg. "Hø hø hø... neida. Vi skal bare finne hylle nummer åttiførte." Hæ? "Åttiførte". Jeg knekker sammen igjen. Dette blir for absurd. Hjernen min takler ikke mer. Jeg bare ler. "Få se lappen". Hylle nr. 48 står det. Jeg tror det går gjenlyd av latteren min på IKEA-lageret på Forus fremdeles.
Og jeg gleder meg noe så helt avsindig til jeg får meg en bil selv!!
