Et avsluttet kapittel

Jeg nevnte vaskedamen vår her tidligere en gang. Hun begynte å jobbe hos oss for omtrent ett år siden, litt mer. Første kom hun en gang i uken og tok grovarbeidet med gulvene og kjøkkenet og badene. Så bestemte jeg meg for at vel... for bare 200 kr. mer i måneden kunne hun komme tre dager i uken og gjøre mye mer enn det, så vel... hvorfor ikke? :) Jeg må nesten legge til at det høres lite ut, men for 2-3 timers arbeid for dagen tjente hun dobbelt så mye som de som jobber døgnet rundt på super'n her får for en hel måned. Da jeg var ca. fem-seks måneder på vei med Maimona begynte hun å komme hver dag. Jeg hadde sånn bekkeløsning at jeg klarte ikke ta oppvasken eller henge opp klær eller bytte sengetøy eller noe som helst. Utrolig bra å kunne ha en hushjelp da!

Dette fungerte ganske bra, med et par små unntak. Likevel virket hun flinkere enn de to andre som hadde vært innom hos oss først, bare en gang hver før jeg bestemte meg for at vi ikke kunne ansette dem. (Sånn skrape teflonpanne med kniv-, og dyppe den elektroniske badevekten i vann-tilfeller). Hun hadde litt av en "attityde" som mamma kan bekrefte etter å ha vært på besøk her, men jobbet greit uten de største blunderene og uten at jeg var nødt til å si hva hun skulle gjøre hver dag. Og så ville hun låne penger hele tiden. Hun betalte alltid tilbke, det skal hun ha, men det ble et salig mas hver eneste uke, og det nyttet ikke å si nei, for da bare tøt og tøt hun til vi ga henne pengene bare for å slippe å høre på :) (Smartingen...)

Jeg hadde egentlig et bilde av henne som jeg hadde tenkt å sette inn her, men det har visst blitt lagret på en CD som jeg har lagt på et lurt sted...

Vel, nå i det siste begynte hun å bare la være å komme to-tre dager i uken. Så jeg ble sittende og vente, og jeg gjorde jo naturligvis ikke husarbeidet som hun skulle tatt da, for jeg regnet jo med hver dag at hun ville komme klokken 12-1 som vanlig. Det endte jo opp med at det ble en HAUG å gjøre på ettermiddagen når det viste seg at hun ikke kom likevel. Eller hun kom to timer for tidlig fordi hun ville bli tidlig ferdig - mens jeg hadde gitt klar beskjed om ikke kom før 12! 9-12 var nemlig sovetiden min med Maimona, som pleide å være våken til kl.2-3 om morgenen og så våkne kl.6 når de andre skulle opp og på skolen. Helt nødvendig med formiddagslur med andre ord.

Så jeg begynte å bli rimelig irritert. Så skjedde det uunngåelige - hun kom to timer for tidlig, en dag vi var ute. (Hun ringte meg på mobilen og lurte på om jeg sov...) Og kom naturligvis ikke tilbake til riktig tid heller. Neste dag kom hun ikke i det hele tatt. Dagen etter, når jeg spurte hvorfor hun ikke hadde kommet fikk jeg meg en skyllebøtte om at hun kunne jo ikke drive og komme til tomt hus her hver dag, for hun kunne ikke vite om vi var ute eller inne. Jaha. Hvis du kommer til riktig TID er vi her vet du. Og da fikk jeg kjeft fordi hunn hadde sittet i gangen og ventet på oss...

Det ble takk og farvel. Jeg sa at hun ikke trengte å komme tilbake - selv om hun hadde fått forskuddsbetaling. Nok er nok.

Så det ble enden på den visen, og jeg må innrømme at hverdagene er mye roligere uten alt maset, og uten å måtte sitte og lure på om hun kommer eller ikke.

De siste tre ukene har vi hatt en ny vaskedame. Hun er også fra India, og heter Lakshmi. Virker mye greiere :)

En trist start på dagen...

Vaskedamen som kommer innom hver dag, Mary, har vært litt på tuppa den siste uken. Forståelig nok.

Hun bor i et gammelt loslitt hus hvor det bare bor indere, minst 4-5 personer per rom, og for en ti dagers tid siden stormet det inn en haug politifolk, tok alle sammen med seg på stasjonen og banket opp alle mannfolkene. Den eneste som fikk bli igjen var en dame med en liten baby.

Mary fikk gå igjen, siden hun har gyldig oppholdstillatelse, men resten som ikke hadde det ble satt i fengsel, blant annet Mary sin bror, to av svigerinnene hennes og en annen jente som hadde vært med for å vaske hos oss, som Mary hadde funnet på gaten, gråtende, sulten og uten sko, fordi hun hadde blitt banket opp og kastet ut av familien hun jobbet hos.

Så ble det opp til Mary da, å prøve å finne en såkalt "wasta" - Kuwaitisk mellommann - som kunne hjelpe å få familiemedlemmene hennes ut av fengselet. Dét er ikke en enkel sak for den gjennomsnittlige indiske kvinnen i Kuwait, spesielt i og med at wastaene enten vil ha betalt eller kun hjelper andre som de vet kan hjelpe dem selv med noe annet senere. For å gjøre en lang historie kort, så fant hun ikke noen wasta og ikke vi heller.

Så var hun og besøkte broren i fengselet og kunne fortelle at han hadde blitt banket opp så voldsomt at han ikke orket å spise... Neste dag var han borte fra fengselet, og vaktene sa at han hadde blitt sendt på sykehuset. Men da hun dro på sykehuset var han ikke der heller.

Hver dag når Mary kommer og jeg åpner døren for henne utveksler vi et par høflighetsfraser. Da jeg spurte i dag - Hvordan går det? - Så jeg at hun gråt, og hun sa at hun nettopp hadde fått vite at broren hennes døde i fengselet.

Så hun fikk gå hjem da...

Det er grusomt å tenke på. Politiet hadde vel klart å ødelegge noen indre organer på mannen, og drept ham. Men ingen kommer til å få vite noe om det. Selv om Kuwait er et tilsynelatende åpent og rikt samfunn, så har fattigfolk absolutt ingen rettigheter og ingen rettssikkerhet. Spesielt fattige folk uten gyldig oppholdstillatelse. De som kommer for å jobbe er fullstendig prisgitt arbeidsgiveren, og overgrep av en eller annen sort forekommer nokså ofte.

Styresmaktene er fornøyde så lenge de får sitte i fred, som vanlig, og alle som åpner munnen med kritkk havner i fengsel selv og kommer sannsynligvis ikke ut igjen gående på beina. I de siste årene har spesielt mange imamer blitt fengslet og forsvunnet. De som kommer ut igjen blir propagandamaskiner for regjeringen og bare preker Gud velsigne Emiren... sukk... lurer på hva de har blitt truet med.

Det er deprimerende å tenke på, og vite at det er ikke noe jeg kan gjøre med disse tingene. Jeg skrev tidligere en mail til Amnesty uten å få svar, men jeg skal prøve igjen bare for å ha gjort det.

Dette er den viktigste grunnen til å ikke ville bo her. Jeg vil ikke bli vant til denne maktesløsheten så tett innpå. Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp og bli vant til at fattige behandles som ikke-mennesker.

Når vi bestemmer oss for å reise herfra kunne jeg levert et langt brev til avisen og sagt min hjertens mening. Men det hadde ikke blitt trykket uansett. Og jeg hadde sannsynligvis blitt liknet til al-Qaida, ha ha. (Alt som er i opposisjon til regjeringer i Midt-Østen blir nå stemplet som al-Qaida). Kanskje det var bedre med flygeblader.

Tanken er fristende...