Reisen tilbake

Ja, nå er vi tilbake i Kuwait igjen. Det har vi vært en stund allerede, men vi ble helt slått ut av en superinfluensa alle sammen, rett etter at vi hadde begynt å kjenne jorden under bena igjen. Så det ble ikke noe blogging med det første.

Jeg hadde tenkt å skrive litt om flyreisen. Trass i et himla rot med biletter og styr fra KLM's side, for ikke å nevne at jeg reiste alene med tre små, så var faktisk dette den mest behagelige reisen nedover til disse trakter jeg noensinne har vært med på. For å begynne med begynnelsen: Bilettene ble bestilt omtrent et halvt år i forveien (takk mamma :-)): Det er strengt tatt nødvendig, for å få kunne velge sånn omtrent den dagen man ønsker å reise. For alle som har tatt sommerferie fra Kuwait skal tilbake på omtrent samme tid - til skolestart. Og det er mange som reiser vekk herfra om sommeren. Vi var relativt tidlig tilbake i år, og det som slo meg var at det var nesten ikke biler på veiene. DET er ganske unikt for å være her. Abderrahmane kunne fortelle at sånn hadde det vært hele tiden - for nesten alle har reist vekk. Kun de som MÅ jobbe blir her hele sommeren. (Stakkars).
Men det var Flesland ja. Vi fikk nemlig slengt midt i fleisen: "Hvor er bilettene"? "Ehh... vi fikk dette på mail, ikke sant?" Sa jeg - og viste fram det vi hadde fått på mail. "Vi har ikke fått noe annet enn dette fra dere". Neivel nei. Spedbarn (under 2) må nemlig ha papirbilett for å få reise med fly. Hmm. Fordi de liker å tygge på dem kanskje? "Vel, dette er altså det KLM har gitt oss, og hvis vi MÅ ha papirbilett, så burde vel dere ha sørget for å GI oss en papirbilett??" Vi ble sendt bort til KLMs bilettluke for å få biletter... Der satt verdens største mehe. Hun ante ikke hva hun skulle gjøre, men hadde ihvertfall vett til å be kollegaen overta. Så en stakkars mann ble sittende og skrive ut biletter for oss. Det var en halvannen times jobb. ALT måtte skrives inn manuelt på dataen - og en av bilettene måtte faktisk skrives for hånd - iik! Jeg begynte å få småpanikk, for vi kunne under ingen omstendigheter miste det flyet. Det neste, fra Amsterdam, gikk nemlig mindre enn en time etter landing fra Schiphol. Og det er bare akkurat så mye man trenger for å komme seg fra en gate til en annen der.

Når han endelig hadde kavet seg gjennom all jobben, mens kollegaen hans også spurte om hjelp til andre ting, var flyet vårt en time forsinket! O panikk! Jeg var lettere stresset hele veien til Amsterdam. Da vi nærmet oss landing ble det ropt opp at passasjerer til Edinburgh, Barcelona, New York, og Tokyo hadde ingen videre flyforbindelse i dag, og måtte melde seg til bakkepersonalet. Ikke Kuwait. Så det betydde at flyet vårt fremdeles ikke var gått. Vi var blitt lovet en minicar som skulle skysse oss til Kuwait-gaten, men den kom naturligvis ikke. Så vi løp avgårde. Maimona i bæresele, og Maryam og Ayat halsende etter meg med sekker på ryggen. Vi rakk det faktisk! Flyet til Kuwait var også forsinket, så vi ble ikke de siste inn engang! Puh!

Vi satt på en fire-seters rekke i midten av flyet, med et annet kvinnemenneske på den ene kanten, og US Soldiers over gangen. Maimona fikk en babykurv som hang på veggen foran oss, så hun kunne ligge og sprelle når hun var lei av å sitte på fanget, og sove der, så jeg til og med kunne ha armene fri iblandt. Det var dessuten god plass foran oss siden vi satt ved den skilleveggen, så Ayat og Maryam kunne sette seg på gulvet og leke når de ville det. - Men mesteparten av tiden satt de og så på tegnefilm, for hvert sete hadde sin egen tv-skjerm hvor vi kunne velge mellom x antall tegnefilmer, drama, action, dataspill, etc! Så behagelig at de to trollene faktisk var underholdt hele veien!

Det deiligste av alt var likevel å slippe å reise om natten. Det er et hav av forskjell på sure og trøtte barn, og våkne og opplagte barn som ser på TV!

Så kom selvfølgelig min kjære mann og traff oss på flyplassen og kjørte oss hjem.

Men det får jeg skrive mer om en annen dag, for nå kan jeg kjenne på tastaturet at det er like før denne laptopen blir overopphetet og slukker seg.

Klem allesammen!

Skole

Tilbake til sammenligningene mine.

At jentene skulle få lære seg arabisk på en naturlig måte var en av hovedgrunnene til å ønske å bo i et arabisk land i utganspunktet. Og de lærer arabisk. Veldig bra faktisk. Ayat er blitt helt flytende - på kuwaitisk dialekt :-) - og veldig flink til å lese og skrive. Maryam forstår nå det aller meste, samtidig som hun snakker arabisk i barnehagen, men nekter å snakke det hjemme. Det er ikke så farlig. Så på det området har dette vært helt vellykket, og det er en grunn som veier ganske tungt til fordel for å bli her en stund til. Jo mer arabisk de kan lære som barn, jo bedre.

Ellers er jeg ikke spesielt happy med skoleopplegget. Det virker veldig gammeldags, med oppstillinger på rekke og rad, 50-talls-gymnastikk, inndoktrinering av "Lenge leve Emiren" og pugging, pugging og atter pugging. Og så får man linjal over fingrene, og må stå i skammekroken. Meg ikke like sånt! Heldigvis har ikke noen lærere prøvd å rappe til mine barn. Jeg har sagt i fra...

Så jeg tenker en del på at jeg ønsker en mer lek-og-lær, og inspirenerde skolehverdag for jentene. Og at de skal kunne knytte mer vennskapsbånd med klassekameratene. Her har man ikke kontakt utenom skoletiden, fordi alle barna bor på hver sin kant av byen, og de har ingen friminutt utenom lunsjen som de naturligvis må bruke til å få spist opp maten sin.

På den andre siden virker det ikke som om det er spesielt mye mobbing her. Jeg har fått høre om et par "din tegning var stygg"-kommentarer, og noe med at en jente kastet boss på gulvet og sa til læreren at det var Ayat som hadde gjort det. Ikke noe verre. Ayat forteller jo mye, stadig vekk, så jeg regner med at jeg får høre det som foregår. En ting jeg er ganske bekymret for er at barna mine skulle blitt mobbet i Norge fordi vi er muslimer. Det er jo ikke sikkert det hadde skjedd naturligvis, men jeg tenker på det likevel. Hvis de hadde blitt mobbet for noe her, så hadde det nok ihvertfall ikke vært derfor.

Oppsummering: Bra med arabisk, dårlig med pedagogikk, minus på det sosiale og pluss ang. mobbing. Tror jeg...

Økonomi

Kuwait er ikke egentlig et billig land å bo i. Men så er jo ikke akkurat Norge kjent for å ha lave levekostnader heller da! Den største forskjellen er vel at ingen betaler inntektsskatt i Kuwait, og det ikke finnes noen velferdsstat eller økonomisk sikkerhetsnettfor noen som helst. Nå har det kommet en del reformer i det siste som har gitt fattige Kuwaitere (ja, de finnes), rett til sosialhjelp, og kuwaitiske kvinner får faktisk en beytdelig andel fødselspenger når de går ut i mammapermisjon.

Folk som har bodd her en del år forteller også at i løpet av de siste tre-fire årene har prisnivået steget masse. Spesielt matpriser og husleie har økt.

Hvis vi sammenligner litt:

• Inntektsnivå: Er gjennomsnittlig mye lavere enn Norge. Hvis du er europeer eller amerikaner har du mulighet til å få en godt betalt jobb. Ellers har man enten meget sparsommelige midler å rutte med - eller man er en styrtrik sheik/sheikha som forbruker landets oljeinntekter. På den positive siden, så finnes det ihvertfall et "normalsjikt" her med vanlige folk som får endene til å møtes uten å være syltet i penger, noe som virket nokså fraværende i Emiratene. Men det finnes mye fattigdom. Det er noe de fleste ikke tror, siden Kuwait stort sett er kjent som et rikt land, men det stemmer altså.
• Husleie: Husleieprisene for utleieleiligheter i byområdene ligger nesten på samme nivå som i Bergen. Vi betaler noe oppimot 6000 kr./mnd. for en nokså stor 3-roms i et handle- og boligblokkstrøk. Det er veldig vanskelig å finne billigere uten å flytte ut i suburbia, hvor det er absolutt ingen steder å gå i det hele tatt, og man må kjøre i kø minst en time for å komme på jobb og skole om morgenen. Det finnes eldre bygninger i bykjernen også hvor husleien er lav, men de rives nå, en etter en for å gi plass til nye dyre blokker med knøttsmå leiligheter. Å kjøpe bolig er aldri aktuelt ettersom det bare er kuwaitere som får eie, og man får ikke statsborgerskap her uten å enten gifte seg inn eller kjøpe seg inn.
• Mat: For å være i Midtøsten er dagligvarer her dyre. De ligger omtrent på samme prisnivå som i Tyskland vill jeg sagt. Nå om sommeren er grønnsaker og frukt ganske billig, men om vinteren blir det tyske priser igjen. For eksempel koster en kilo agurker omtrent to kroner nå, mens om vinteren blir det 20 kroner. Men der er mulig å leve veldig billig her. Hvis det er greit å spise ris og pitabrød med vårløk til hver dag, liksom. Å spise ute er mye rimeligere enn i Norge. Vi var på Peppe's Pizza her og betalte omtrent tilsvarende 80 NOK for en stor pizza! Så inntas også ca. 50% av måltidene her utenfor hjemmet, samtidig som lønningene til servitører, kokker og bakere er lave, så bransjen tjener nok godt likevel.
• Strøm: Det nevnte jeg i en annen post. Mye billigere enn Norge. Vi betaler omtrent 100 kr. per måned.
• Bensin: Også mye billigere her: Firhjulstrekker-bensinslukerbil koster 400 kr/mnd i drift.
• Skole og helsetjenester: Her tar Kuwait inn igjen en god del av det man sparer på at det ikke er inntektsskatt. Skolen koster 5000 kr. per år per barn + uniform, bøker og ekskursjonspenger (som tilsammen blir ca. 3000 per år). Det offentlige helsevesenet her er billig, men en smule skummelt. Så for å slippe unna Kuwaits Kvinneklinikk betalte vi tilsammen omtrent 13000 for en fødsel og to netters opphold på privatklinikk.
• Opphold: Kuwait tar 100 Dinarer (ca. 2000 NOK) per forelder og det første to barna per år, 200 Dinarer for alle barn etter nr.2. Dvs 12000 kroner per år for å beholde oppholdstillatelse. Norge : Gratis, nesten.

Alt i alt går det ofte opp i opp.

Kuwait vs. Norge

Hver eneste dag møter jeg på enten en hindring eller noe som irriterer meg her, og jeg blir stadig vekk nødt til å minne meg selv på fordelene ved å være her, og at ikke alt er rosenrødt i Norge heller. Por's & con's og kverner i hodet mitt til stadighet, så da kunne det kanskje være en fordel å få satt dette ned på papir.. ehh... tastatur? Blogg? Anyway :D

Været

Været er naturligvis en stooor fordel i Kuwait fra oktober til mars, med sånn ca. 10-20 grader varmere enn Norge til enhver tid. Selv om det blir kaldt her om vinteren, (i år var det faktisk minusgrader om natten), og ingen hus er isolerte overhodet. 10 varmegrader er jo ikke akkurat nevneverdig vinterkulde, men jeg må innrømme at jeg gjerne skulle hatt det litt varmere inne. På den andre siden går det an å kjøpe en varmeovn (det har vi gjort), og nok en fordel er at strøm er avsindig billig her i forhold til Norge. Jeg tror vi betaler noe sånt som maks 100 kr. per måned. For strømforbruk til en familie på fem personer, og en rimelig stor leilighet.

Så har vi været fra april til september da... Da er det ikke like gøyt å være i Kuwait. Når temperaturene kommer over 30 liker jeg ikke så godt å gå ut, og når det blir over 40, da går det ikke an så og si. Jeg har heldigvis aldri vært her mens temperaturen har krøpet oppimot 60... da rømmer vi til Norge. Men den løsningen varer nok ikke evig, tatt i betraktning flybilettprisene her i verden! Neste år må vi gjerne ta til takke med å kjøre noen turer til et shoppingsenter med aircondition, og dra på stranden midt på natten.

Jeg må også innrømme at jeg har fått et romantisk forhold til snø, ha ha... Jeg tar meg selv i å gå og tenke: "Åååå... jeg har så lyst at barna skal få oppleve en skikkelig snøvinter, så kan vi gå ut og ake, og lage snømenn, snølykter og snøengler..." Jeg glemmer visst det at sånne vintre har ikke jeg opplevd selv, siden tja... 1987 omtrent? Mens de fleste har bestått av isregn, kald vind, slaps, brøytekanter og glatte fortau, ha ha ha! For ikke å snakke om mørketiden :-)


Det var dagens pro's & cons. Neste episode kommer i morgen til samme tid :-)

En trist start på dagen...

Vaskedamen som kommer innom hver dag, Mary, har vært litt på tuppa den siste uken. Forståelig nok.

Hun bor i et gammelt loslitt hus hvor det bare bor indere, minst 4-5 personer per rom, og for en ti dagers tid siden stormet det inn en haug politifolk, tok alle sammen med seg på stasjonen og banket opp alle mannfolkene. Den eneste som fikk bli igjen var en dame med en liten baby.

Mary fikk gå igjen, siden hun har gyldig oppholdstillatelse, men resten som ikke hadde det ble satt i fengsel, blant annet Mary sin bror, to av svigerinnene hennes og en annen jente som hadde vært med for å vaske hos oss, som Mary hadde funnet på gaten, gråtende, sulten og uten sko, fordi hun hadde blitt banket opp og kastet ut av familien hun jobbet hos.

Så ble det opp til Mary da, å prøve å finne en såkalt "wasta" - Kuwaitisk mellommann - som kunne hjelpe å få familiemedlemmene hennes ut av fengselet. Dét er ikke en enkel sak for den gjennomsnittlige indiske kvinnen i Kuwait, spesielt i og med at wastaene enten vil ha betalt eller kun hjelper andre som de vet kan hjelpe dem selv med noe annet senere. For å gjøre en lang historie kort, så fant hun ikke noen wasta og ikke vi heller.

Så var hun og besøkte broren i fengselet og kunne fortelle at han hadde blitt banket opp så voldsomt at han ikke orket å spise... Neste dag var han borte fra fengselet, og vaktene sa at han hadde blitt sendt på sykehuset. Men da hun dro på sykehuset var han ikke der heller.

Hver dag når Mary kommer og jeg åpner døren for henne utveksler vi et par høflighetsfraser. Da jeg spurte i dag - Hvordan går det? - Så jeg at hun gråt, og hun sa at hun nettopp hadde fått vite at broren hennes døde i fengselet.

Så hun fikk gå hjem da...

Det er grusomt å tenke på. Politiet hadde vel klart å ødelegge noen indre organer på mannen, og drept ham. Men ingen kommer til å få vite noe om det. Selv om Kuwait er et tilsynelatende åpent og rikt samfunn, så har fattigfolk absolutt ingen rettigheter og ingen rettssikkerhet. Spesielt fattige folk uten gyldig oppholdstillatelse. De som kommer for å jobbe er fullstendig prisgitt arbeidsgiveren, og overgrep av en eller annen sort forekommer nokså ofte.

Styresmaktene er fornøyde så lenge de får sitte i fred, som vanlig, og alle som åpner munnen med kritkk havner i fengsel selv og kommer sannsynligvis ikke ut igjen gående på beina. I de siste årene har spesielt mange imamer blitt fengslet og forsvunnet. De som kommer ut igjen blir propagandamaskiner for regjeringen og bare preker Gud velsigne Emiren... sukk... lurer på hva de har blitt truet med.

Det er deprimerende å tenke på, og vite at det er ikke noe jeg kan gjøre med disse tingene. Jeg skrev tidligere en mail til Amnesty uten å få svar, men jeg skal prøve igjen bare for å ha gjort det.

Dette er den viktigste grunnen til å ikke ville bo her. Jeg vil ikke bli vant til denne maktesløsheten så tett innpå. Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp og bli vant til at fattige behandles som ikke-mennesker.

Når vi bestemmer oss for å reise herfra kunne jeg levert et langt brev til avisen og sagt min hjertens mening. Men det hadde ikke blitt trykket uansett. Og jeg hadde sannsynligvis blitt liknet til al-Qaida, ha ha. (Alt som er i opposisjon til regjeringer i Midt-Østen blir nå stemplet som al-Qaida). Kanskje det var bedre med flygeblader.

Tanken er fristende...