Jeg står på kjøkkenet og vasker opp. Ayat kommer inn for å spørre om når de kan få se på tegnefilm, og jeg svarer at jeg skal ordne det med en gang jeg er ferdig med oppvasken. Hun kikker på haugen med tallerkener, sukker oppgitt og går inn i stuen igjen. Etter fem minutter er hun tilbake, tar en ny titt og sier: OI! Hvordan klarer du å vaske opp så fort mamma? Er det fordi du ikke står her og tuller?
:-)
I går våknet Maryam midt på natten og gråt og gråt. Jeg prøvde å spørre henne hva det var for noe, men hun gav meg bare et sånt dramatisk "jeg klaaarer ikke å siii det for jeg er sååååååå leeeei meg"-svar. Uffameg da, sa jeg. Jeg kan jo gå og hente litt vann til deg, så kan du fortelle meg det etter at du har drukket litt? Jo, de var greit. Så fikk hun vannet. Og sa: "Jeg savner sånn mormor! Er det hundrevis av dager til vi skal reise til mormor igjen, mamma??"
Så det så.
Monday, November 26, 2007
Sunday, November 25, 2007
Ulykkesvarsel
Vel, denne historien er en uke gammel omtrent, men jeg tenkte jeg fikk oppdatere dere alle sånn for the record.
Den godeste harisen kom og banket på døren med noen hvite skjell i hånden og spurte om de var våre. Ja, de var nå det, og hvordan han hadde fått tak i dem? Med alvorlig mine sa han at han hadde plukket dem ut av bakruten på en bil som stod parkert under altanen vår...
Det viste seg at min mellomste skjønning hadde funnet ut at hun skulle se hva som skjedde hvis hun slapp de store hvite fine skjellene de hadde samlet på stranden, ned fra 6. etg. Det er vel ikke så viktig om det står en bil under der vel??
Her var utsikten:
Det lå fem store, harde skjell inni bilen... Pris: 1200 NOK for ny rute, en fridag for Abi bortkastet med å reise på politistasjonen og fylle ut skjemaer, bort med alle pyntesteiner og skjell fra altanen, og barn får ikke gå ut der alene.
Men, vi er tross alt sjeleglad for at det ikke gikk noen mennesker under der da hun kastet dem ned.
Naboen tok det forresten fint. Til harisens store ergrelse.
Den godeste harisen kom og banket på døren med noen hvite skjell i hånden og spurte om de var våre. Ja, de var nå det, og hvordan han hadde fått tak i dem? Med alvorlig mine sa han at han hadde plukket dem ut av bakruten på en bil som stod parkert under altanen vår...
Det viste seg at min mellomste skjønning hadde funnet ut at hun skulle se hva som skjedde hvis hun slapp de store hvite fine skjellene de hadde samlet på stranden, ned fra 6. etg. Det er vel ikke så viktig om det står en bil under der vel??
Her var utsikten:
Det lå fem store, harde skjell inni bilen... Pris: 1200 NOK for ny rute, en fridag for Abi bortkastet med å reise på politistasjonen og fylle ut skjemaer, bort med alle pyntesteiner og skjell fra altanen, og barn får ikke gå ut der alene.
Men, vi er tross alt sjeleglad for at det ikke gikk noen mennesker under der da hun kastet dem ned.
Naboen tok det forresten fint. Til harisens store ergrelse.
Saturday, November 24, 2007
Gale mann!
Ja, det er LENGE siden sist jeg skrev noe her. Altfor altfor lenge. Jeg som hadde store planer om å skrive nesten hver dag ihvertfall. Så fikk jeg totalmakk av alt plutselig, he he... Jeg har gått rundt med masse bloggposter i hodet, men har ikke orket å sette meg ned for å skrive. I tillegg har Maimona fått 3 tenner siden sist, og manegl på nattesøvn hjelper ikke akkurat på motivasjonen heller.
Men idag! I dag klarte jeg det!
Det blir en kort post, for klokken er meget mange allerede, men jeg må bare fortelle hva den gale mannen min har tatt med seg hjem i løpet av de siste par ukene.
Først disse to parakittene:
We were not amused, for å si det på godt norsk... Men han lovet at han skule vaske etter dem, og egentlig skulle de stå på altanen. Som jeg regnet med ante han ingenting om hvor mye de bæsjer eller at de kom til å begynne å fryse på altanen etter to uker. Så nå bor de på det ene badet. Det er en hann og en hunn som har fått navnene Khador og Rosalinda. (Khador betyr lille grønne, og Rosalinda er oppkalt etter papegøyen til Efraim Langstrømpe).
Som om det ikke var nok, gikk han på fredagsmarkedet i går, og hadde med seg DENNE hjem:
En FALK!
Jeg må innrømme at jeg var lettere oppgitt, men han hadde visst drømt hele livet om å ha en sånn en... så hva gjør man? Biter i det stille eplet og sier gratulerer med falken.
Men idag! I dag klarte jeg det!
Det blir en kort post, for klokken er meget mange allerede, men jeg må bare fortelle hva den gale mannen min har tatt med seg hjem i løpet av de siste par ukene.
Først disse to parakittene:
We were not amused, for å si det på godt norsk... Men han lovet at han skule vaske etter dem, og egentlig skulle de stå på altanen. Som jeg regnet med ante han ingenting om hvor mye de bæsjer eller at de kom til å begynne å fryse på altanen etter to uker. Så nå bor de på det ene badet. Det er en hann og en hunn som har fått navnene Khador og Rosalinda. (Khador betyr lille grønne, og Rosalinda er oppkalt etter papegøyen til Efraim Langstrømpe).
Som om det ikke var nok, gikk han på fredagsmarkedet i går, og hadde med seg DENNE hjem:
En FALK!
Jeg må innrømme at jeg var lettere oppgitt, men han hadde visst drømt hele livet om å ha en sånn en... så hva gjør man? Biter i det stille eplet og sier gratulerer med falken.
Sunday, September 30, 2007
Det er høst!
Sommeren er offisielt over!
Temperaturen har sunket til under 40 i skyggen, det kommer ikke lenger varmt vann ut av kaldtvannskranen
og vi kan være på altanen!
Jeg savner høsten i Tyskland jeg... Det var sånn perfekt tørr og mild høst med masse løvhauger i alle parkene og langs fortauene, og bladene fikk virkelig nydelige farger siden de ikke regnet bort og ble til brune grumshauger som i Bergen :)
Temperaturen har sunket til under 40 i skyggen, det kommer ikke lenger varmt vann ut av kaldtvannskranen
og vi kan være på altanen!
Jeg savner høsten i Tyskland jeg... Det var sånn perfekt tørr og mild høst med masse løvhauger i alle parkene og langs fortauene, og bladene fikk virkelig nydelige farger siden de ikke regnet bort og ble til brune grumshauger som i Bergen :)
Saturday, September 29, 2007
Girgian!
:)
Girgian er Kuwaits julebukktradisjon, unntatt da at det ikke er jul, og ungene kler seg ikke ut. MEN de får desto mer godteri.
Girgian betyr noe i retning av 'bråk' 'støy' 'skratting' osv. Bråkmakerdagen på godt norsk :) - og finner sted den 15. ramadan. Midt i måneden altså. Barna får finklær på seg med gull og glitter og alt som småpiker kan ønske seg, og så er tradisjonen at de går i grupper og banker på hos folk i nabolaget og synger til dem for å få snop.
Ayat og Maryam i stasen - Jeg fant heldigvis noen skikkelig fine indiske drakter til dem på supermarkedet:
Her i nabolaget er det ingen barn som synger på dørene, først og fremst pga trafikken vil jeg tro, deretter fordi de fleste som bor her er ikke kuwaitere og har ikke det samme forholdet til denne tradisjonen.
Men de feirer på alle skolene. Barna kler på seg kitsch-klærene, en pose som er fylt med godteposer til alle barna i klassen, og blir fylt opp igjen med alle godteposene de får tilbake.
Her er et LITE utvalg av fangsten til Ayat:
Du kan jo tenke deg mengden: Det er ca. 40 barn i hver klasse...
Så de satt og stappet seg og var helt i ørske over hvor mye snop de plutselig var i besittelse av.
Senere på dagen var vi invitert til min kuwaitiske venninne, Iman, som ville ta oss med på en tilstelning i parken og middag hjemme hos henne etterpå. Girgianferingen i parken bestod av enda flere godteposer til barna, servering av "tradisjonell kuwaitisk mat" dvs. kokte kikerter og hestebønner (hummus og foul), sang, hennamaling, ansiktsmaling og hoppeslott. Sist men ikke minst - muligheten til å løpe rundt på en stor gressplen!
Her er noen stemningsbilder:
Hjemme hos Iman kom der "girgianer" på besøk, og sang med akkurat de samme lave stemmene som julebukkene i Norge, he he he! Så delte Fajr (Imans 7-åring) ut en 3-kilos pose med snop.
Jeg har prøvd å spørre folk her og søke på nettet for å finne bakgrunnen til denne tradisjonen, men jeg kommer ikke fram til annet enn beskrivelser av hva som skjer. Ikke noe om hvordan det har oppstått eller hvorfor. Det hadde vært interessant å finne ut av, for denne feiringen er helt spesiell for Kuwait tror jeg. Kan hende de har noe lignende i Emiratene, men ikke i noen andre arabiske land som jeg vet om ihvertfall, og det har ikke opphav i islam. Vel, hvis jeg finner ut av det skal jeg poste det!
Girgian er Kuwaits julebukktradisjon, unntatt da at det ikke er jul, og ungene kler seg ikke ut. MEN de får desto mer godteri.
Girgian betyr noe i retning av 'bråk' 'støy' 'skratting' osv. Bråkmakerdagen på godt norsk :) - og finner sted den 15. ramadan. Midt i måneden altså. Barna får finklær på seg med gull og glitter og alt som småpiker kan ønske seg, og så er tradisjonen at de går i grupper og banker på hos folk i nabolaget og synger til dem for å få snop.
Ayat og Maryam i stasen - Jeg fant heldigvis noen skikkelig fine indiske drakter til dem på supermarkedet:
Her i nabolaget er det ingen barn som synger på dørene, først og fremst pga trafikken vil jeg tro, deretter fordi de fleste som bor her er ikke kuwaitere og har ikke det samme forholdet til denne tradisjonen.
Men de feirer på alle skolene. Barna kler på seg kitsch-klærene, en pose som er fylt med godteposer til alle barna i klassen, og blir fylt opp igjen med alle godteposene de får tilbake.
Her er et LITE utvalg av fangsten til Ayat:
Du kan jo tenke deg mengden: Det er ca. 40 barn i hver klasse...
Så de satt og stappet seg og var helt i ørske over hvor mye snop de plutselig var i besittelse av.
Senere på dagen var vi invitert til min kuwaitiske venninne, Iman, som ville ta oss med på en tilstelning i parken og middag hjemme hos henne etterpå. Girgianferingen i parken bestod av enda flere godteposer til barna, servering av "tradisjonell kuwaitisk mat" dvs. kokte kikerter og hestebønner (hummus og foul), sang, hennamaling, ansiktsmaling og hoppeslott. Sist men ikke minst - muligheten til å løpe rundt på en stor gressplen!
Her er noen stemningsbilder:
Hjemme hos Iman kom der "girgianer" på besøk, og sang med akkurat de samme lave stemmene som julebukkene i Norge, he he he! Så delte Fajr (Imans 7-åring) ut en 3-kilos pose med snop.
Jeg har prøvd å spørre folk her og søke på nettet for å finne bakgrunnen til denne tradisjonen, men jeg kommer ikke fram til annet enn beskrivelser av hva som skjer. Ikke noe om hvordan det har oppstått eller hvorfor. Det hadde vært interessant å finne ut av, for denne feiringen er helt spesiell for Kuwait tror jeg. Kan hende de har noe lignende i Emiratene, men ikke i noen andre arabiske land som jeg vet om ihvertfall, og det har ikke opphav i islam. Vel, hvis jeg finner ut av det skal jeg poste det!
Friday, September 28, 2007
Tagget
Jeg har blitt tagget av tonita. Første gangen noen har tagget meg også :)
Taggen går ut på å skrive en liste med syv ting jeg liker ved meg selv, og sende utfordringen videre til ti andre. Jeg vet ikke helt hva som er vanskeligst... å finne syv positive ting om meg selv eller å finne ti bloggere å sende videre til. Jeg har bare seks blogger på rollen min, og fire av dem er forfattet av to personer tilsammen :)
Men - jeg må si at denne taggen kom i rette øyeblikk. Jeg har veldig godt av å prøve å tenke litt positivt akkurat nå. Så here goes:
1) Jeg er intelligent :) Ihvertfall hvis man ikke regner med matematikk.
2) Jeg har blitt en flink oversetter.
3) Jeg kan være kreativ.
4) Jeg har et søtt ansikt :P
5) Jeg tør å si i fra når noe plager meg.
6) Jeg har alltid hundrevis av ideer i hodet på en gang.
7) Selv om jeg gjør en del dumt som jeg angrer på til tider, så prøver jeg alltid å forbedre meg.
Puh! Ferdig med det! Måtte nesten holde pusten her gitt... sånne dype personlige ting er ikke helt enkelt alltid!
Men, så skal jeg altså sende taggen videre. La meg se... Det må ihvertfall bli Eirin hun har sikkert ikke tid egentlig, men akkurat derfor trenger hun å sette seg ned og sette ord på noe positivt om seg selv ;) - og så mormor må få sin første tag, Atle, somalieren, buzzie, og... ja da må jeg jammen gå i tenkeboksen gitt, og se om jeg kjenner noen flere jeg kan plage med dette her, ellers bare plukker jeg noen helt tilfeldige fra forskjellige bloggroller!
Taggen går ut på å skrive en liste med syv ting jeg liker ved meg selv, og sende utfordringen videre til ti andre. Jeg vet ikke helt hva som er vanskeligst... å finne syv positive ting om meg selv eller å finne ti bloggere å sende videre til. Jeg har bare seks blogger på rollen min, og fire av dem er forfattet av to personer tilsammen :)
Men - jeg må si at denne taggen kom i rette øyeblikk. Jeg har veldig godt av å prøve å tenke litt positivt akkurat nå. Så here goes:
1) Jeg er intelligent :) Ihvertfall hvis man ikke regner med matematikk.
2) Jeg har blitt en flink oversetter.
3) Jeg kan være kreativ.
4) Jeg har et søtt ansikt :P
5) Jeg tør å si i fra når noe plager meg.
6) Jeg har alltid hundrevis av ideer i hodet på en gang.
7) Selv om jeg gjør en del dumt som jeg angrer på til tider, så prøver jeg alltid å forbedre meg.
Puh! Ferdig med det! Måtte nesten holde pusten her gitt... sånne dype personlige ting er ikke helt enkelt alltid!
Men, så skal jeg altså sende taggen videre. La meg se... Det må ihvertfall bli Eirin hun har sikkert ikke tid egentlig, men akkurat derfor trenger hun å sette seg ned og sette ord på noe positivt om seg selv ;) - og så mormor må få sin første tag, Atle, somalieren, buzzie, og... ja da må jeg jammen gå i tenkeboksen gitt, og se om jeg kjenner noen flere jeg kan plage med dette her, ellers bare plukker jeg noen helt tilfeldige fra forskjellige bloggroller!
Thursday, September 20, 2007
Harisen og Abbi
Ja, det tok sin tid å komme tilbake i stolen. Vi har vært på indisk restaurant i dag og spist middag. Torsdager kommer mannen tidlig hjem fra jobben, de slutter kl. 1 - til gjengjeld har de seksdagersuke, så det skulle bare mangle :)Maten var forresten nydelig. Det var første gang på lenge jeg har spist skikkelig indisk mat. -og nå har det allerede blitt fredagskveld. Maimona var ikke i humør i går, så det ble ikke noe mer PC på meg da. Det holder på å komme enda en tann... say no more.
Men, det var vaktmesteren vi skulle snakke litt mer om ja. Det begynte å skurre omtrent med en gang vi flyttet inn. Det hadde tidligere vært en lekkasje i leiligheten over vår. Det var reparert, men det hadde laget en del merker i taket og i veggene rundt det ene badet. Så vi ba om harisen kunne fikse dette her da før vi flyttet inn. Joda joda, det skulle han gjøre. Et par andre ting også, som å fikse en dryppende kran på badet og fuge nytt rundt kjøkkenvasken (for det så helt grusomt ut). Men da måtte vi betale forskudd osv osv... vi gjorde nå det, men da vi kom på flyttedagen viste det seg at han ikke hadde gjort noenting som helst. Det førte til en lang tirade med kjefting på arabisk, og en bukra insha Allah tilbake. Taket ble malt, men veggene ble det ikke gjort noe med før i sommer. Omtrent seks måneder etter :) og da måtte mannen hente maleren sjøl :)
Så det startet ikke så bra med andre ord. Abderrahmane er jo en samvittighetsfull mann, som ikke pleier å være fornøyd med seg selv når han har kjeftet på noen, så han prøvde med et par forsoninger, som å beklage at han ble sint, gå ned med kake til fyren osv. Unnskyldningen ble tilsynelatende akseptert men kake og andre greier ble blankt avvist. Kanskje han var redd for at vi skulle forhekse ham med noe afrikansk saharamagi...
Det er forresten en del av historien at harisen er fra Egypt. Det virker som om egypere er ganske så uglesette blandt arabere ellers, spesielt i Gulfen. Egypterne er Arabias polakker. Det fører til et spesielt forhold, hvor egypterne blir sett ned på og møtt med en rimelig dose fordommer, og de selv mener at det gir dem rett til å sabotere så mye som mulig for de arrogante andre. (Nå generaliserer jeg selv da...)
En ukes tid ettar at vi kom tilbake fra Norge begynte det å lekke fra et av rørene til vasken på badet. Så Abderrahmane var nede hos harisen og ba ham komm eopp og reparere det. Vi ble gående og trakke i dammer omtrent en uke før han dukket opp. Da fikk han seg nok en arabisk skyllebøtte med leksjon i tysk punktlighet. Så presterer fyren å si at "Det er jo ikke rart at ting går i stykker så skittent som dere har det her i huset". Ja... Jeg tror at han skal være glad for det ikke var jeg som stod ved siden ham da... Min kjære mann har heldigvis en egen evne til å takle sånne spydigheter på en ganske så iskald måte. "Her, skittent?" sier han. "Er ikke du fra Egypt da? Da kan du jo ikke vite hva 'rent' egentlig betyr." Harisen svarer med grandios stemme: "Egypt - er arabernes mor!" Så hoier Abbi på Ayat og sier til henne: "Ayat, du har vært i Egypt ikke sant?" "Ja". "Hvordan var det der?" "Skittent" svarer hun uten å fortrekke en mine, og tasler videre. I løpet av denne seansen var røret blitt reparert og det var på tide å hive egypteren ut.
Jeg fortalte forresten til Mary (vaskedamen) hva han hadde sagt. Hun ble fyr og flamme og kalte harisen for en løgner og en galning, og sa at dette var da absolutt et rent hus! :)
Neste episode: Abderrahmane kommer hjem etter en særdeles dårlig dag på jobben, og harisen møter ham foran heisen og maser om ett eller annet om parkering, som mannen overhodet ikke var interessert i å høre på der og da, så han ber ham vente og la ham være i fred. "Ja, være i fred, være i fred!" gauler harisen og stikker et stort ironisk glis opp i ansiktet på min mann, som har fått nok av det hele og helst bare vil inn i heisen som står og venter. Han skubber ham unna og ber ham lukke munnen. Tilfeldigvis ligner ordene 'munn' og 'mor' ganske mye på hverandre, på arabisk. Abderahmane sa "fommek" (munnen din), og egypteren hørte nok "ommek" (moren din). For han ble nemlig rasende og lirte av seg en haug saftige forbannelser om "moren din" tilbake til min kjære mann. Det er det desidert verste en kan fornærme en araber med. Uten sidestykke.
Nå er vi på niende dagen av ramadan, og forleden kom Abderrahmane hjem fra jobben med et lurt lite glis om munnen. "Jeg må fortelle deg noe", sier han. "Jeg gikk og banket på hos egypteren før jeg kom opp, og sa til ham at vi kunne slutte fred siden det er ramadan og greier". Så fint da, tenkte jeg. "Han smilte og lirte av seg noen høflighetsfraser og sa at vi hadde jo aldeles ikke noe usnakket. He he... så jeg sa til ham at dette er KUN i ramadan. Etter deg vil jeg ikke høre ett pip til fra deg, er deg forstått?" Harisen åpnet munnen for å protestere. "Høpp!" Abderrahmane stoppet ham med det samme, og sier: "Hold snavla på deg nå, du skal bare være glad for at jeg ikke gjør noe verre med deg. Jeg ba deg bare holde munn, men du gikk så langt som til min mor! Hvis du bråker med meg igjen, etter ramadan, da kommer jeg ned her mens du sover, skjærer deg i småbiter og sender deg i en pakke tilbake til Egypt!" Så kom han hjem med gliset rundt munnen, fortalte meg hele historien og sa at det passet så utmerket at harisen hadde tabbet seg ut og kalt moren hans for verste sort, "for nå er det jeg som har overtaket!" :)
Jeg må innrømme at jeg får litt sympati for den stakkars gutten av og til. Abderrahmane er ikke den man helst vil legge seg ut i munnhuggeri med, spesielt ikke når han er i riktig humør. På den andre siden, så er den harisen noe av det frekkeste jeg har vært borti på lenge. Så de får nå bare holde på med guttestrekene sine. Jeg skal heller oppdatere hvis det kommer flere episoder. Hmmm... det kommer nok helt sikkert flere episoder ;)
Men, det var vaktmesteren vi skulle snakke litt mer om ja. Det begynte å skurre omtrent med en gang vi flyttet inn. Det hadde tidligere vært en lekkasje i leiligheten over vår. Det var reparert, men det hadde laget en del merker i taket og i veggene rundt det ene badet. Så vi ba om harisen kunne fikse dette her da før vi flyttet inn. Joda joda, det skulle han gjøre. Et par andre ting også, som å fikse en dryppende kran på badet og fuge nytt rundt kjøkkenvasken (for det så helt grusomt ut). Men da måtte vi betale forskudd osv osv... vi gjorde nå det, men da vi kom på flyttedagen viste det seg at han ikke hadde gjort noenting som helst. Det førte til en lang tirade med kjefting på arabisk, og en bukra insha Allah tilbake. Taket ble malt, men veggene ble det ikke gjort noe med før i sommer. Omtrent seks måneder etter :) og da måtte mannen hente maleren sjøl :)
Så det startet ikke så bra med andre ord. Abderrahmane er jo en samvittighetsfull mann, som ikke pleier å være fornøyd med seg selv når han har kjeftet på noen, så han prøvde med et par forsoninger, som å beklage at han ble sint, gå ned med kake til fyren osv. Unnskyldningen ble tilsynelatende akseptert men kake og andre greier ble blankt avvist. Kanskje han var redd for at vi skulle forhekse ham med noe afrikansk saharamagi...
Det er forresten en del av historien at harisen er fra Egypt. Det virker som om egypere er ganske så uglesette blandt arabere ellers, spesielt i Gulfen. Egypterne er Arabias polakker. Det fører til et spesielt forhold, hvor egypterne blir sett ned på og møtt med en rimelig dose fordommer, og de selv mener at det gir dem rett til å sabotere så mye som mulig for de arrogante andre. (Nå generaliserer jeg selv da...)
En ukes tid ettar at vi kom tilbake fra Norge begynte det å lekke fra et av rørene til vasken på badet. Så Abderrahmane var nede hos harisen og ba ham komm eopp og reparere det. Vi ble gående og trakke i dammer omtrent en uke før han dukket opp. Da fikk han seg nok en arabisk skyllebøtte med leksjon i tysk punktlighet. Så presterer fyren å si at "Det er jo ikke rart at ting går i stykker så skittent som dere har det her i huset". Ja... Jeg tror at han skal være glad for det ikke var jeg som stod ved siden ham da... Min kjære mann har heldigvis en egen evne til å takle sånne spydigheter på en ganske så iskald måte. "Her, skittent?" sier han. "Er ikke du fra Egypt da? Da kan du jo ikke vite hva 'rent' egentlig betyr." Harisen svarer med grandios stemme: "Egypt - er arabernes mor!" Så hoier Abbi på Ayat og sier til henne: "Ayat, du har vært i Egypt ikke sant?" "Ja". "Hvordan var det der?" "Skittent" svarer hun uten å fortrekke en mine, og tasler videre. I løpet av denne seansen var røret blitt reparert og det var på tide å hive egypteren ut.
Jeg fortalte forresten til Mary (vaskedamen) hva han hadde sagt. Hun ble fyr og flamme og kalte harisen for en løgner og en galning, og sa at dette var da absolutt et rent hus! :)
Neste episode: Abderrahmane kommer hjem etter en særdeles dårlig dag på jobben, og harisen møter ham foran heisen og maser om ett eller annet om parkering, som mannen overhodet ikke var interessert i å høre på der og da, så han ber ham vente og la ham være i fred. "Ja, være i fred, være i fred!" gauler harisen og stikker et stort ironisk glis opp i ansiktet på min mann, som har fått nok av det hele og helst bare vil inn i heisen som står og venter. Han skubber ham unna og ber ham lukke munnen. Tilfeldigvis ligner ordene 'munn' og 'mor' ganske mye på hverandre, på arabisk. Abderahmane sa "fommek" (munnen din), og egypteren hørte nok "ommek" (moren din). For han ble nemlig rasende og lirte av seg en haug saftige forbannelser om "moren din" tilbake til min kjære mann. Det er det desidert verste en kan fornærme en araber med. Uten sidestykke.
Nå er vi på niende dagen av ramadan, og forleden kom Abderrahmane hjem fra jobben med et lurt lite glis om munnen. "Jeg må fortelle deg noe", sier han. "Jeg gikk og banket på hos egypteren før jeg kom opp, og sa til ham at vi kunne slutte fred siden det er ramadan og greier". Så fint da, tenkte jeg. "Han smilte og lirte av seg noen høflighetsfraser og sa at vi hadde jo aldeles ikke noe usnakket. He he... så jeg sa til ham at dette er KUN i ramadan. Etter deg vil jeg ikke høre ett pip til fra deg, er deg forstått?" Harisen åpnet munnen for å protestere. "Høpp!" Abderrahmane stoppet ham med det samme, og sier: "Hold snavla på deg nå, du skal bare være glad for at jeg ikke gjør noe verre med deg. Jeg ba deg bare holde munn, men du gikk så langt som til min mor! Hvis du bråker med meg igjen, etter ramadan, da kommer jeg ned her mens du sover, skjærer deg i småbiter og sender deg i en pakke tilbake til Egypt!" Så kom han hjem med gliset rundt munnen, fortalte meg hele historien og sa at det passet så utmerket at harisen hadde tabbet seg ut og kalt moren hans for verste sort, "for nå er det jeg som har overtaket!" :)
Jeg må innrømme at jeg får litt sympati for den stakkars gutten av og til. Abderrahmane er ikke den man helst vil legge seg ut i munnhuggeri med, spesielt ikke når han er i riktig humør. På den andre siden, så er den harisen noe av det frekkeste jeg har vært borti på lenge. Så de får nå bare holde på med guttestrekene sine. Jeg skal heller oppdatere hvis det kommer flere episoder. Hmmm... det kommer nok helt sikkert flere episoder ;)
Tuesday, September 18, 2007
Al-Haris
Eller, for å si det på norsk: Vaktmesteren. Bortsett fra det at arabiske hariser ikke er helt som vi tenker oss de norske vaktmestrene. Ikke nå lenger ihvertfall. Kanskje de var sånn i Norge tidligere også, det vet jeg ikke.
Alle blokkene her har sin egen haris, som bor i en liten leilighet på gateplan. Han skal holde det rent og pent utenfor blokken, drive vedlikehold på fellesarealer og reparere diverse ting i leilighetene som huseieren er ansvarlig for. f.eks. at rør og elektriske saker fungerer som det skal. Det er også han som finner nye leieboere når en leilighet blir tom, han vasker biler og kan gjøre andre småtjenester - men skal ha betalt for hver eneste ting han gjør, og helst noen småbestikkelser innimellom for å holde seg på god fot med ham.
Det er nemlig ganske viktig å holde seg på god fot med harisen. Du skjønner, de har muligheten til å gjøre livet rimelig surt for deg, og det er de høyst klar over. Bare tenk hvis airconditioningen streiker midt på sommeren, og du bare får en "bukra insha Allah" (i morgen, hvis Allah vil) så langt de klarer å strekke det ut. På den andre siden gjør de gjerne ekstraarbeid mot en hundrelapp eller to i måneden. F.eks. kan han passe på at du får levert drikkevannet på døren, rydde og vaske ekstra godt i gangen din, eller til og med parkere bilen for deg.
Med andre ord, de kan være en kilde til en enklere hverdag - eller en kilde til mye irritasjon og unødvendige forsinkelser.
Vel...med denne prologen sier det seg kanskje selv at min kjære mann har klart å bli nokså grundig uvenner med blokkens haris :) Den historien får vente til neste post, for nå våkner det lille trollet mitt. Dere får vente i spenning :) Ha det bra så lenge! Kos dere med dette bildet av kuwaitisk blokkbebyggelse :)
Alle blokkene her har sin egen haris, som bor i en liten leilighet på gateplan. Han skal holde det rent og pent utenfor blokken, drive vedlikehold på fellesarealer og reparere diverse ting i leilighetene som huseieren er ansvarlig for. f.eks. at rør og elektriske saker fungerer som det skal. Det er også han som finner nye leieboere når en leilighet blir tom, han vasker biler og kan gjøre andre småtjenester - men skal ha betalt for hver eneste ting han gjør, og helst noen småbestikkelser innimellom for å holde seg på god fot med ham.
Det er nemlig ganske viktig å holde seg på god fot med harisen. Du skjønner, de har muligheten til å gjøre livet rimelig surt for deg, og det er de høyst klar over. Bare tenk hvis airconditioningen streiker midt på sommeren, og du bare får en "bukra insha Allah" (i morgen, hvis Allah vil) så langt de klarer å strekke det ut. På den andre siden gjør de gjerne ekstraarbeid mot en hundrelapp eller to i måneden. F.eks. kan han passe på at du får levert drikkevannet på døren, rydde og vaske ekstra godt i gangen din, eller til og med parkere bilen for deg.
Med andre ord, de kan være en kilde til en enklere hverdag - eller en kilde til mye irritasjon og unødvendige forsinkelser.
Vel...med denne prologen sier det seg kanskje selv at min kjære mann har klart å bli nokså grundig uvenner med blokkens haris :) Den historien får vente til neste post, for nå våkner det lille trollet mitt. Dere får vente i spenning :) Ha det bra så lenge! Kos dere med dette bildet av kuwaitisk blokkbebyggelse :)
Sunday, September 16, 2007
Kakkerlakktull
Jeg har nevnt tidligere at det er få ting her i verden jeg synes er eklere enn kakkerlakker.
Her i går stod vi på kjøkkenet og holdt på å rydde vekk etter middagen, så kommer det en liten j**** krypende nedover veggen. Jeg knurrer og griper det nærmeste slagvåpenet, (en litt uhamselig sleiv), og smeller til 10-20 ganger. Jeg traff jo selvflgelig ikke - for dette var på veggen mellom vasken og kjøkkenskapene, så det var trangt og den lille grusomheten hadde kort vei til gjemmesteder.
Så utbryter jeg da i gremmelse: "Å, jeg HATER å være på dette kakerlakk-kjøkkenet!!" DA først våkner mannen til liv og sier: "Ja, men de kommer jo bare fram om natten". -??? Hva i huleste da?? Det kom jo nettopp en nedover veggen her! Javelja... Så min kjære mann tror at jeg knurrer og hyler og banker løs på veggene med sleiver sånn helt uten videre...
Kjekt...
Her i går stod vi på kjøkkenet og holdt på å rydde vekk etter middagen, så kommer det en liten j**** krypende nedover veggen. Jeg knurrer og griper det nærmeste slagvåpenet, (en litt uhamselig sleiv), og smeller til 10-20 ganger. Jeg traff jo selvflgelig ikke - for dette var på veggen mellom vasken og kjøkkenskapene, så det var trangt og den lille grusomheten hadde kort vei til gjemmesteder.
Så utbryter jeg da i gremmelse: "Å, jeg HATER å være på dette kakerlakk-kjøkkenet!!" DA først våkner mannen til liv og sier: "Ja, men de kommer jo bare fram om natten". -??? Hva i huleste da?? Det kom jo nettopp en nedover veggen her! Javelja... Så min kjære mann tror at jeg knurrer og hyler og banker løs på veggene med sleiver sånn helt uten videre...
Kjekt...
Sunday, September 09, 2007
Blæh...
I går og i dag har vi hatt vannvittig høy luftfuktighet! Det er ikke så morsomt i 46 varmegrader... Alt er klamt og svett, og man må for all del ikke åpne altandøren, for hvis vi trodde det var ille inne...
Klesvasken tørker ikke engang. Vanligvis er det knusktørt på under to timer, men nå har det hengt ute hele dagen, og det er fortsatt vått - i 46 grader!!
Blæh...
Vel, før eller senere går det over!
Klesvasken tørker ikke engang. Vanligvis er det knusktørt på under to timer, men nå har det hengt ute hele dagen, og det er fortsatt vått - i 46 grader!!
Blæh...
Vel, før eller senere går det over!
Thursday, September 06, 2007
Hage!
Jippi! Vi har fått en minihage! :D
Abderrahmane kom hjem med tre altankasser og et fikentre i går!
Så nå har Maimona et trøste-tre her også! (Hun kan være så lei eller sint som bare det, men hvis hun får se på et tre eller en busk, så blir hun glad igjen :-))
Dessuten to potter med jord, sånn at jeg endelig kan få plantet Estrelicia-frøene mine!
Her er Maryam med buskelusken vår:
Og her er det som var i den ene altankassen: Basilikum!
Tenke seg til å ha basilikum på altanen :)
Hvis frøene mine spirer, skal de bli til en sånn plante som dette her:
Paradisfugl :)
Abderrahmane kom hjem med tre altankasser og et fikentre i går!
Så nå har Maimona et trøste-tre her også! (Hun kan være så lei eller sint som bare det, men hvis hun får se på et tre eller en busk, så blir hun glad igjen :-))
Dessuten to potter med jord, sånn at jeg endelig kan få plantet Estrelicia-frøene mine!
Her er Maryam med buskelusken vår:
Og her er det som var i den ene altankassen: Basilikum!
Tenke seg til å ha basilikum på altanen :)
Hvis frøene mine spirer, skal de bli til en sånn plante som dette her:
Paradisfugl :)
Wednesday, September 05, 2007
Reisen tilbake
Ja, nå er vi tilbake i Kuwait igjen. Det har vi vært en stund allerede, men vi ble helt slått ut av en superinfluensa alle sammen, rett etter at vi hadde begynt å kjenne jorden under bena igjen. Så det ble ikke noe blogging med det første.
Jeg hadde tenkt å skrive litt om flyreisen. Trass i et himla rot med biletter og styr fra KLM's side, for ikke å nevne at jeg reiste alene med tre små, så var faktisk dette den mest behagelige reisen nedover til disse trakter jeg noensinne har vært med på. For å begynne med begynnelsen: Bilettene ble bestilt omtrent et halvt år i forveien (takk mamma :-)): Det er strengt tatt nødvendig, for å få kunne velge sånn omtrent den dagen man ønsker å reise. For alle som har tatt sommerferie fra Kuwait skal tilbake på omtrent samme tid - til skolestart. Og det er mange som reiser vekk herfra om sommeren. Vi var relativt tidlig tilbake i år, og det som slo meg var at det var nesten ikke biler på veiene. DET er ganske unikt for å være her. Abderrahmane kunne fortelle at sånn hadde det vært hele tiden - for nesten alle har reist vekk. Kun de som MÅ jobbe blir her hele sommeren. (Stakkars).
Men det var Flesland ja. Vi fikk nemlig slengt midt i fleisen: "Hvor er bilettene"? "Ehh... vi fikk dette på mail, ikke sant?" Sa jeg - og viste fram det vi hadde fått på mail. "Vi har ikke fått noe annet enn dette fra dere". Neivel nei. Spedbarn (under 2) må nemlig ha papirbilett for å få reise med fly. Hmm. Fordi de liker å tygge på dem kanskje? "Vel, dette er altså det KLM har gitt oss, og hvis vi MÅ ha papirbilett, så burde vel dere ha sørget for å GI oss en papirbilett??" Vi ble sendt bort til KLMs bilettluke for å få biletter... Der satt verdens største mehe. Hun ante ikke hva hun skulle gjøre, men hadde ihvertfall vett til å be kollegaen overta. Så en stakkars mann ble sittende og skrive ut biletter for oss. Det var en halvannen times jobb. ALT måtte skrives inn manuelt på dataen - og en av bilettene måtte faktisk skrives for hånd - iik! Jeg begynte å få småpanikk, for vi kunne under ingen omstendigheter miste det flyet. Det neste, fra Amsterdam, gikk nemlig mindre enn en time etter landing fra Schiphol. Og det er bare akkurat så mye man trenger for å komme seg fra en gate til en annen der.
Når han endelig hadde kavet seg gjennom all jobben, mens kollegaen hans også spurte om hjelp til andre ting, var flyet vårt en time forsinket! O panikk! Jeg var lettere stresset hele veien til Amsterdam. Da vi nærmet oss landing ble det ropt opp at passasjerer til Edinburgh, Barcelona, New York, og Tokyo hadde ingen videre flyforbindelse i dag, og måtte melde seg til bakkepersonalet. Ikke Kuwait. Så det betydde at flyet vårt fremdeles ikke var gått. Vi var blitt lovet en minicar som skulle skysse oss til Kuwait-gaten, men den kom naturligvis ikke. Så vi løp avgårde. Maimona i bæresele, og Maryam og Ayat halsende etter meg med sekker på ryggen. Vi rakk det faktisk! Flyet til Kuwait var også forsinket, så vi ble ikke de siste inn engang! Puh!
Vi satt på en fire-seters rekke i midten av flyet, med et annet kvinnemenneske på den ene kanten, og US Soldiers over gangen. Maimona fikk en babykurv som hang på veggen foran oss, så hun kunne ligge og sprelle når hun var lei av å sitte på fanget, og sove der, så jeg til og med kunne ha armene fri iblandt. Det var dessuten god plass foran oss siden vi satt ved den skilleveggen, så Ayat og Maryam kunne sette seg på gulvet og leke når de ville det. - Men mesteparten av tiden satt de og så på tegnefilm, for hvert sete hadde sin egen tv-skjerm hvor vi kunne velge mellom x antall tegnefilmer, drama, action, dataspill, etc! Så behagelig at de to trollene faktisk var underholdt hele veien!
Det deiligste av alt var likevel å slippe å reise om natten. Det er et hav av forskjell på sure og trøtte barn, og våkne og opplagte barn som ser på TV!
Så kom selvfølgelig min kjære mann og traff oss på flyplassen og kjørte oss hjem.
Men det får jeg skrive mer om en annen dag, for nå kan jeg kjenne på tastaturet at det er like før denne laptopen blir overopphetet og slukker seg.
Klem allesammen!
Jeg hadde tenkt å skrive litt om flyreisen. Trass i et himla rot med biletter og styr fra KLM's side, for ikke å nevne at jeg reiste alene med tre små, så var faktisk dette den mest behagelige reisen nedover til disse trakter jeg noensinne har vært med på. For å begynne med begynnelsen: Bilettene ble bestilt omtrent et halvt år i forveien (takk mamma :-)): Det er strengt tatt nødvendig, for å få kunne velge sånn omtrent den dagen man ønsker å reise. For alle som har tatt sommerferie fra Kuwait skal tilbake på omtrent samme tid - til skolestart. Og det er mange som reiser vekk herfra om sommeren. Vi var relativt tidlig tilbake i år, og det som slo meg var at det var nesten ikke biler på veiene. DET er ganske unikt for å være her. Abderrahmane kunne fortelle at sånn hadde det vært hele tiden - for nesten alle har reist vekk. Kun de som MÅ jobbe blir her hele sommeren. (Stakkars).
Men det var Flesland ja. Vi fikk nemlig slengt midt i fleisen: "Hvor er bilettene"? "Ehh... vi fikk dette på mail, ikke sant?" Sa jeg - og viste fram det vi hadde fått på mail. "Vi har ikke fått noe annet enn dette fra dere". Neivel nei. Spedbarn (under 2) må nemlig ha papirbilett for å få reise med fly. Hmm. Fordi de liker å tygge på dem kanskje? "Vel, dette er altså det KLM har gitt oss, og hvis vi MÅ ha papirbilett, så burde vel dere ha sørget for å GI oss en papirbilett??" Vi ble sendt bort til KLMs bilettluke for å få biletter... Der satt verdens største mehe. Hun ante ikke hva hun skulle gjøre, men hadde ihvertfall vett til å be kollegaen overta. Så en stakkars mann ble sittende og skrive ut biletter for oss. Det var en halvannen times jobb. ALT måtte skrives inn manuelt på dataen - og en av bilettene måtte faktisk skrives for hånd - iik! Jeg begynte å få småpanikk, for vi kunne under ingen omstendigheter miste det flyet. Det neste, fra Amsterdam, gikk nemlig mindre enn en time etter landing fra Schiphol. Og det er bare akkurat så mye man trenger for å komme seg fra en gate til en annen der.
Når han endelig hadde kavet seg gjennom all jobben, mens kollegaen hans også spurte om hjelp til andre ting, var flyet vårt en time forsinket! O panikk! Jeg var lettere stresset hele veien til Amsterdam. Da vi nærmet oss landing ble det ropt opp at passasjerer til Edinburgh, Barcelona, New York, og Tokyo hadde ingen videre flyforbindelse i dag, og måtte melde seg til bakkepersonalet. Ikke Kuwait. Så det betydde at flyet vårt fremdeles ikke var gått. Vi var blitt lovet en minicar som skulle skysse oss til Kuwait-gaten, men den kom naturligvis ikke. Så vi løp avgårde. Maimona i bæresele, og Maryam og Ayat halsende etter meg med sekker på ryggen. Vi rakk det faktisk! Flyet til Kuwait var også forsinket, så vi ble ikke de siste inn engang! Puh!
Vi satt på en fire-seters rekke i midten av flyet, med et annet kvinnemenneske på den ene kanten, og US Soldiers over gangen. Maimona fikk en babykurv som hang på veggen foran oss, så hun kunne ligge og sprelle når hun var lei av å sitte på fanget, og sove der, så jeg til og med kunne ha armene fri iblandt. Det var dessuten god plass foran oss siden vi satt ved den skilleveggen, så Ayat og Maryam kunne sette seg på gulvet og leke når de ville det. - Men mesteparten av tiden satt de og så på tegnefilm, for hvert sete hadde sin egen tv-skjerm hvor vi kunne velge mellom x antall tegnefilmer, drama, action, dataspill, etc! Så behagelig at de to trollene faktisk var underholdt hele veien!
Det deiligste av alt var likevel å slippe å reise om natten. Det er et hav av forskjell på sure og trøtte barn, og våkne og opplagte barn som ser på TV!
Så kom selvfølgelig min kjære mann og traff oss på flyplassen og kjørte oss hjem.
Men det får jeg skrive mer om en annen dag, for nå kan jeg kjenne på tastaturet at det er like før denne laptopen blir overopphetet og slukker seg.
Klem allesammen!
Saturday, July 21, 2007
Noen tanker midt på sommeren
Det har ikke blitt mye blogging nå om sommeren.
Jeg ser jo stort sett alle dere som jeg ellers skriver "for", så da liker jeg egentlig bedre å prate på telefonen eller ansikt til ansikt.
Men, ja... jeg tenker masse på hvor man skal bli boende her i verden, og det kverner en del tanker rundt i feriehodet mitt.
Det er veldig deilig å være her, nemlig. Jeg føler meg litt mer levende.
Og jeg merker mer og mer at jeg trenger å slå meg til ro på en plass.
Ikke minst for ungene sin skyld.
Men så er det disse men'ene som dukker opp innimellom, som jeg ikke får helt bukt med.
Jeg har jo veid en del for og i mot i et par innlegg her, og det er stort sett
opp og ned hele veien. Jeg har ihvertfall innsett en ting, og det er at et perfekt
sted finnes ikke her i verden. Jeg har bare litt problemer med å avfinne meg med det :) Ikke det at jeg trodde verken Tyskland, Emiratene eller Kuwait kom til å være perfekt, jeg var bare ikke forberedt på min egen reaksjon. Jeg som har stått på i motvind i faktisk en god del år, ble helt satt ut.
Noe av det som plager meg er at jeg føler at jeg har blitt nødt til å gi slipp på, eller å gi opp drømmen min om å få studert arabisk "der nede". Det er så mange
hindringer som dukker opp her gang jeg prøver å få kommet i gang. Enten byråkrati, barn, forsinkelser, flytting - eller det siste nå: Inndratt studierett fra UiB fordi jeg ikke meldte meg opp ETT semester... naturligvis uten å informere meg om at det verken kunne skje eller at det faktisk hadde skjedd. Det blir litt ekstra surt når det er "så nær men akk så fjernt". Det pleier å være en mening med alt, så jeg får vel bare gjøre det jeg kan, og vente på at jeg skal forstå meningen med dette en eller annen gang senere i livet.
Jeg tror jeg får sette opp en lang pros & cons liste, be om å gjøre det beste valget og så følge magefølelsen.
Jeg ser jo stort sett alle dere som jeg ellers skriver "for", så da liker jeg egentlig bedre å prate på telefonen eller ansikt til ansikt.
Men, ja... jeg tenker masse på hvor man skal bli boende her i verden, og det kverner en del tanker rundt i feriehodet mitt.
Det er veldig deilig å være her, nemlig. Jeg føler meg litt mer levende.
Og jeg merker mer og mer at jeg trenger å slå meg til ro på en plass.
Ikke minst for ungene sin skyld.
Men så er det disse men'ene som dukker opp innimellom, som jeg ikke får helt bukt med.
Jeg har jo veid en del for og i mot i et par innlegg her, og det er stort sett
opp og ned hele veien. Jeg har ihvertfall innsett en ting, og det er at et perfekt
sted finnes ikke her i verden. Jeg har bare litt problemer med å avfinne meg med det :) Ikke det at jeg trodde verken Tyskland, Emiratene eller Kuwait kom til å være perfekt, jeg var bare ikke forberedt på min egen reaksjon. Jeg som har stått på i motvind i faktisk en god del år, ble helt satt ut.
Noe av det som plager meg er at jeg føler at jeg har blitt nødt til å gi slipp på, eller å gi opp drømmen min om å få studert arabisk "der nede". Det er så mange
hindringer som dukker opp her gang jeg prøver å få kommet i gang. Enten byråkrati, barn, forsinkelser, flytting - eller det siste nå: Inndratt studierett fra UiB fordi jeg ikke meldte meg opp ETT semester... naturligvis uten å informere meg om at det verken kunne skje eller at det faktisk hadde skjedd. Det blir litt ekstra surt når det er "så nær men akk så fjernt". Det pleier å være en mening med alt, så jeg får vel bare gjøre det jeg kan, og vente på at jeg skal forstå meningen med dette en eller annen gang senere i livet.
Jeg tror jeg får sette opp en lang pros & cons liste, be om å gjøre det beste valget og så følge magefølelsen.
Thursday, June 14, 2007
Astma
Ayat har blitt dårlig igjen... Etter en deilig dag hos Eia kom vi hjem til piping, tung pust, vondt i magen og halsen.
Det er utgjort! Nå har hun vært helt bra, og uten medisiner helst siden vi var i Norge i fjor omtrent. Jeg kan ikke anet enn tenke at klimaet her ikke passer luftveiene hennes så bra. I tillegg kan det være noe allergi som vi ikke vet om. For hun har klødd og svidd i øynene og snufset i et par dager nå. Bjørkesesongen er over og vi har ikke vært med noen pusekatter, så da må det vel være noe annet.
Siden Ayat sover oppe sammen med mormor, har ikke mormor fått sove særlig i natt. Hun kom ned i 4-tiden og sa at Ayat pustet så tungt. Så nå har mormor forsovet seg og er for seint ute til jobben stakkars... Jeg hører hun tramper omkring der opppe, så det er vel best å komme seg bort fra dataen og se produktiv ut her, før hun kommer forbi ;)
- En til post på minuspunktene ved å bo i Norge... sukk.
Det er utgjort! Nå har hun vært helt bra, og uten medisiner helst siden vi var i Norge i fjor omtrent. Jeg kan ikke anet enn tenke at klimaet her ikke passer luftveiene hennes så bra. I tillegg kan det være noe allergi som vi ikke vet om. For hun har klødd og svidd i øynene og snufset i et par dager nå. Bjørkesesongen er over og vi har ikke vært med noen pusekatter, så da må det vel være noe annet.
Siden Ayat sover oppe sammen med mormor, har ikke mormor fått sove særlig i natt. Hun kom ned i 4-tiden og sa at Ayat pustet så tungt. Så nå har mormor forsovet seg og er for seint ute til jobben stakkars... Jeg hører hun tramper omkring der opppe, så det er vel best å komme seg bort fra dataen og se produktiv ut her, før hun kommer forbi ;)
- En til post på minuspunktene ved å bo i Norge... sukk.
Sunday, June 10, 2007
Kommet fram!
Ja, som de fleste av dere sikkert har merket, så har vi kommet til Norge.
Og vi tok med oss mange grader i kofferten gitt! Det var over 30 i skyggen i dag!
Det verste at det er jo faktisk verre enn i Kuwait, for der har vi i det minste AC!
Men det er deilig å se alt det grønne igjen! Når man ikke har fått fylt opp kvoten av grønnfarge på en stund, er det akkurat som om øynene suger til seg fargene for å mette sjelen :)
Og vi tok med oss mange grader i kofferten gitt! Det var over 30 i skyggen i dag!
Det verste at det er jo faktisk verre enn i Kuwait, for der har vi i det minste AC!
Men det er deilig å se alt det grønne igjen! Når man ikke har fått fylt opp kvoten av grønnfarge på en stund, er det akkurat som om øynene suger til seg fargene for å mette sjelen :)
Wednesday, May 23, 2007
Middagstips nr.2
Jeg elsker fingermat, og disse knusprige greiene her spiser jeg gjerne en haug av til middag, med salat og dressing, eller hummus eller andre rare sauser og dipper til.
Disse små trekantnammisene har mange forskjellige navn rundt i verden har jeg skjønt, men i disse trakter kalles de "boreg".
Her blir dette hurtigmiddag. Dvs, oppskriften er: Gå på butikken og kjøp en pose fra frysedisken, (velg mellom kjøttfyll, kylling, ostefyll eller grønnsakfyll, gå hjem og frityrstek, lag en salat.
Hvis vi skal lage dem hjemme blir det litt mer jobb. Men det er ikke så mye hokus pokus. Lag et fyll som passer deg. F.eks. feta og hvitost med mint, kjøttdeig, poteter, løk og erter med deilige varme kryddere i ... eller finn på noe annet lurt. Husker jeg prøvde å blande fetaost og rødbeter en gang. Det var godt, og det ble helt rosa, he he... Deig kan man smelle sammen av hvetemel, vann og salt, og kjevle tynt, eller kjøpe vårrull eller filodeig.
Disse små trekantnammisene har mange forskjellige navn rundt i verden har jeg skjønt, men i disse trakter kalles de "boreg".
Her blir dette hurtigmiddag. Dvs, oppskriften er: Gå på butikken og kjøp en pose fra frysedisken, (velg mellom kjøttfyll, kylling, ostefyll eller grønnsakfyll, gå hjem og frityrstek, lag en salat.
Hvis vi skal lage dem hjemme blir det litt mer jobb. Men det er ikke så mye hokus pokus. Lag et fyll som passer deg. F.eks. feta og hvitost med mint, kjøttdeig, poteter, løk og erter med deilige varme kryddere i ... eller finn på noe annet lurt. Husker jeg prøvde å blande fetaost og rødbeter en gang. Det var godt, og det ble helt rosa, he he... Deig kan man smelle sammen av hvetemel, vann og salt, og kjevle tynt, eller kjøpe vårrull eller filodeig.
Monday, May 21, 2007
Koffert!
Nå holder vi på å pakke kofferter igjen.
Det er 9 dager til vi skal reise, og jeg må innrømme at egentlig prøver jeg å fortrenge det. Jeg gleder meg nemlig ikke udelt til en 12 timers reise med en syvåring, fireåring og en baby på 3 måneder. Og en mann. Mannen kan jo være praktisk til bæring og denslags da.
Men koffertene ja... gaver og varme klær er allerede pakket ned. For de er ikke i daglig bruk her for tiden. En del babygreier er pakket: et par flasker i tilfelle vi begynner å få bruk for det, noen smokker, kremer og oljer, for det er så mye billigere å kjøpe her, at det er like greit å ta med seg. Hun vil fremdeles ikke ha smokk - men det var i tilfelle... Stellebagen blir min håndbagasje. Klesskift snopt på Mothercare, bleier og kluter og teppe og vaskeservietter.
Akkurat nå er jeg forresten enda gladere enn før for at ammingen har fungert. Jeg slipper nemlig å ta med meg flasker med tillegg på flyet og bli nødt til å smake på morsmelkserstatning for å bevise at det ikke er en bombe. Likevel må jeg innrømme at tanken har streifet meg om at det hadde vært fristende å kunne stappe jenten full i mat slik at hun kanskje sov hele den lange flyturen fra Dubai til Wien... På den andre siden kunne det like gjerne ført til mageknip og masse skriking og gulping. Anyway, det er ikke en aktuell problemstilling, for jenten VIL ikke drikke av flaske! Jeg får sånne nervøse anfall innimellom hvor jeg tenker at hun helt sikkert ikke får nok mat, og så lager jeg en flaske tillegg - men det blir fullstendig avvist og spyttet ut med største forakt. "Hva ER det du putter i munnen på meg mamma!?" Sier hele grimasen og ser dødsfornærmet ut.
Kanskje det faktisk kommer til å bli vanskelig med avvenning denne gangen? Nåja, om en måneds tid skal hun få banan og grøt å spise uansett. Det kommer hun sikkert til å like.
Får pakke noen smikker i kofferten. I tilfelle.
Det er 9 dager til vi skal reise, og jeg må innrømme at egentlig prøver jeg å fortrenge det. Jeg gleder meg nemlig ikke udelt til en 12 timers reise med en syvåring, fireåring og en baby på 3 måneder. Og en mann. Mannen kan jo være praktisk til bæring og denslags da.
Men koffertene ja... gaver og varme klær er allerede pakket ned. For de er ikke i daglig bruk her for tiden. En del babygreier er pakket: et par flasker i tilfelle vi begynner å få bruk for det, noen smokker, kremer og oljer, for det er så mye billigere å kjøpe her, at det er like greit å ta med seg. Hun vil fremdeles ikke ha smokk - men det var i tilfelle... Stellebagen blir min håndbagasje. Klesskift snopt på Mothercare, bleier og kluter og teppe og vaskeservietter.
Akkurat nå er jeg forresten enda gladere enn før for at ammingen har fungert. Jeg slipper nemlig å ta med meg flasker med tillegg på flyet og bli nødt til å smake på morsmelkserstatning for å bevise at det ikke er en bombe. Likevel må jeg innrømme at tanken har streifet meg om at det hadde vært fristende å kunne stappe jenten full i mat slik at hun kanskje sov hele den lange flyturen fra Dubai til Wien... På den andre siden kunne det like gjerne ført til mageknip og masse skriking og gulping. Anyway, det er ikke en aktuell problemstilling, for jenten VIL ikke drikke av flaske! Jeg får sånne nervøse anfall innimellom hvor jeg tenker at hun helt sikkert ikke får nok mat, og så lager jeg en flaske tillegg - men det blir fullstendig avvist og spyttet ut med største forakt. "Hva ER det du putter i munnen på meg mamma!?" Sier hele grimasen og ser dødsfornærmet ut.
Kanskje det faktisk kommer til å bli vanskelig med avvenning denne gangen? Nåja, om en måneds tid skal hun få banan og grøt å spise uansett. Det kommer hun sikkert til å like.
Får pakke noen smikker i kofferten. I tilfelle.
Tuesday, May 01, 2007
Insomnia
Sus fra A/Cen, nattlampen i hjørnet er på, babypust, klør på nesen, dype samtaler med mannen, avbrutt av en bil som skrenser utenfor på veien, hører et barn snu seg i sengen, henter kamera og tar bilder med lang eksponeringstid av baby som sover i mørket, drikker litt vann, krøller meg sammen under dynen, ser på klokken, 3, tikktakk tikktakk, må betale en regning i morgen, øynene glipper, "Mamma, du må våkne, klokken er halv ti!", "Hæh!?", ser på klokken, 5:30...
Monday, April 30, 2007
Skole
Tilbake til sammenligningene mine.
At jentene skulle få lære seg arabisk på en naturlig måte var en av hovedgrunnene til å ønske å bo i et arabisk land i utganspunktet. Og de lærer arabisk. Veldig bra faktisk. Ayat er blitt helt flytende - på kuwaitisk dialekt :-) - og veldig flink til å lese og skrive. Maryam forstår nå det aller meste, samtidig som hun snakker arabisk i barnehagen, men nekter å snakke det hjemme. Det er ikke så farlig. Så på det området har dette vært helt vellykket, og det er en grunn som veier ganske tungt til fordel for å bli her en stund til. Jo mer arabisk de kan lære som barn, jo bedre.
Ellers er jeg ikke spesielt happy med skoleopplegget. Det virker veldig gammeldags, med oppstillinger på rekke og rad, 50-talls-gymnastikk, inndoktrinering av "Lenge leve Emiren" og pugging, pugging og atter pugging. Og så får man linjal over fingrene, og må stå i skammekroken. Meg ikke like sånt! Heldigvis har ikke noen lærere prøvd å rappe til mine barn. Jeg har sagt i fra...
Så jeg tenker en del på at jeg ønsker en mer lek-og-lær, og inspirenerde skolehverdag for jentene. Og at de skal kunne knytte mer vennskapsbånd med klassekameratene. Her har man ikke kontakt utenom skoletiden, fordi alle barna bor på hver sin kant av byen, og de har ingen friminutt utenom lunsjen som de naturligvis må bruke til å få spist opp maten sin.
På den andre siden virker det ikke som om det er spesielt mye mobbing her. Jeg har fått høre om et par "din tegning var stygg"-kommentarer, og noe med at en jente kastet boss på gulvet og sa til læreren at det var Ayat som hadde gjort det. Ikke noe verre. Ayat forteller jo mye, stadig vekk, så jeg regner med at jeg får høre det som foregår. En ting jeg er ganske bekymret for er at barna mine skulle blitt mobbet i Norge fordi vi er muslimer. Det er jo ikke sikkert det hadde skjedd naturligvis, men jeg tenker på det likevel. Hvis de hadde blitt mobbet for noe her, så hadde det nok ihvertfall ikke vært derfor.
Oppsummering: Bra med arabisk, dårlig med pedagogikk, minus på det sosiale og pluss ang. mobbing. Tror jeg...
At jentene skulle få lære seg arabisk på en naturlig måte var en av hovedgrunnene til å ønske å bo i et arabisk land i utganspunktet. Og de lærer arabisk. Veldig bra faktisk. Ayat er blitt helt flytende - på kuwaitisk dialekt :-) - og veldig flink til å lese og skrive. Maryam forstår nå det aller meste, samtidig som hun snakker arabisk i barnehagen, men nekter å snakke det hjemme. Det er ikke så farlig. Så på det området har dette vært helt vellykket, og det er en grunn som veier ganske tungt til fordel for å bli her en stund til. Jo mer arabisk de kan lære som barn, jo bedre.
Ellers er jeg ikke spesielt happy med skoleopplegget. Det virker veldig gammeldags, med oppstillinger på rekke og rad, 50-talls-gymnastikk, inndoktrinering av "Lenge leve Emiren" og pugging, pugging og atter pugging. Og så får man linjal over fingrene, og må stå i skammekroken. Meg ikke like sånt! Heldigvis har ikke noen lærere prøvd å rappe til mine barn. Jeg har sagt i fra...
Så jeg tenker en del på at jeg ønsker en mer lek-og-lær, og inspirenerde skolehverdag for jentene. Og at de skal kunne knytte mer vennskapsbånd med klassekameratene. Her har man ikke kontakt utenom skoletiden, fordi alle barna bor på hver sin kant av byen, og de har ingen friminutt utenom lunsjen som de naturligvis må bruke til å få spist opp maten sin.
På den andre siden virker det ikke som om det er spesielt mye mobbing her. Jeg har fått høre om et par "din tegning var stygg"-kommentarer, og noe med at en jente kastet boss på gulvet og sa til læreren at det var Ayat som hadde gjort det. Ikke noe verre. Ayat forteller jo mye, stadig vekk, så jeg regner med at jeg får høre det som foregår. En ting jeg er ganske bekymret for er at barna mine skulle blitt mobbet i Norge fordi vi er muslimer. Det er jo ikke sikkert det hadde skjedd naturligvis, men jeg tenker på det likevel. Hvis de hadde blitt mobbet for noe her, så hadde det nok ihvertfall ikke vært derfor.
Oppsummering: Bra med arabisk, dårlig med pedagogikk, minus på det sosiale og pluss ang. mobbing. Tror jeg...
Sunday, April 29, 2007
Korantolkning
Les kronikk i Ny Tid
"Majoriteten vil ha debatten på sin egen banehalvdel. De vil ikke ta av seg på føttene og gå inn i moskeene for å lytte, men de vil delta med egne synspunkter. De har langt på vei forstått at Koranen ikke kan skrives om, men de har funnet en god erstatning i det forløsende mantraet: Tolking. Og aller helst nytolking. Og mens man ellers stiller krav til innvandrere om formell kompetanse i forhold til deltakelse i det sekulære samfunnet, har man ingen tilsvarende fordringer til de nye koranfortolkerne. Ingen spør om de kan arabisk eller har studert islamske vitenskaper ved læresteder som er godkjent i den islamske verden.
Hadde man stilt slike krav, ville man jo ekskludert seg selv fra å komme med bidrag. I det norske, offentlige fortolkningsrom skal det være fritt fram for glade amatører, troende som ikke-troende. Akkurat som man kan finne imamer med stor kompetanse på sharia og lite kunnskaper om det norske samfunnet, så kryr det av ikke-muslimske samfunns-
vitere, politikere og alminnelige synsere som mer enn gjerne kaster ut et koranvers til nærmere disseksjon."
"Majoriteten vil ha debatten på sin egen banehalvdel. De vil ikke ta av seg på føttene og gå inn i moskeene for å lytte, men de vil delta med egne synspunkter. De har langt på vei forstått at Koranen ikke kan skrives om, men de har funnet en god erstatning i det forløsende mantraet: Tolking. Og aller helst nytolking. Og mens man ellers stiller krav til innvandrere om formell kompetanse i forhold til deltakelse i det sekulære samfunnet, har man ingen tilsvarende fordringer til de nye koranfortolkerne. Ingen spør om de kan arabisk eller har studert islamske vitenskaper ved læresteder som er godkjent i den islamske verden.
Hadde man stilt slike krav, ville man jo ekskludert seg selv fra å komme med bidrag. I det norske, offentlige fortolkningsrom skal det være fritt fram for glade amatører, troende som ikke-troende. Akkurat som man kan finne imamer med stor kompetanse på sharia og lite kunnskaper om det norske samfunnet, så kryr det av ikke-muslimske samfunns-
vitere, politikere og alminnelige synsere som mer enn gjerne kaster ut et koranvers til nærmere disseksjon."
Subscribe to:
Posts (Atom)