Saturday, April 14, 2007

En trist start på dagen...

Vaskedamen som kommer innom hver dag, Mary, har vært litt på tuppa den siste uken. Forståelig nok.

Hun bor i et gammelt loslitt hus hvor det bare bor indere, minst 4-5 personer per rom, og for en ti dagers tid siden stormet det inn en haug politifolk, tok alle sammen med seg på stasjonen og banket opp alle mannfolkene. Den eneste som fikk bli igjen var en dame med en liten baby.

Mary fikk gå igjen, siden hun har gyldig oppholdstillatelse, men resten som ikke hadde det ble satt i fengsel, blant annet Mary sin bror, to av svigerinnene hennes og en annen jente som hadde vært med for å vaske hos oss, som Mary hadde funnet på gaten, gråtende, sulten og uten sko, fordi hun hadde blitt banket opp og kastet ut av familien hun jobbet hos.

Så ble det opp til Mary da, å prøve å finne en såkalt "wasta" - Kuwaitisk mellommann - som kunne hjelpe å få familiemedlemmene hennes ut av fengselet. Dét er ikke en enkel sak for den gjennomsnittlige indiske kvinnen i Kuwait, spesielt i og med at wastaene enten vil ha betalt eller kun hjelper andre som de vet kan hjelpe dem selv med noe annet senere. For å gjøre en lang historie kort, så fant hun ikke noen wasta og ikke vi heller.

Så var hun og besøkte broren i fengselet og kunne fortelle at han hadde blitt banket opp så voldsomt at han ikke orket å spise... Neste dag var han borte fra fengselet, og vaktene sa at han hadde blitt sendt på sykehuset. Men da hun dro på sykehuset var han ikke der heller.

Hver dag når Mary kommer og jeg åpner døren for henne utveksler vi et par høflighetsfraser. Da jeg spurte i dag - Hvordan går det? - Så jeg at hun gråt, og hun sa at hun nettopp hadde fått vite at broren hennes døde i fengselet.

Så hun fikk gå hjem da...

Det er grusomt å tenke på. Politiet hadde vel klart å ødelegge noen indre organer på mannen, og drept ham. Men ingen kommer til å få vite noe om det. Selv om Kuwait er et tilsynelatende åpent og rikt samfunn, så har fattigfolk absolutt ingen rettigheter og ingen rettssikkerhet. Spesielt fattige folk uten gyldig oppholdstillatelse. De som kommer for å jobbe er fullstendig prisgitt arbeidsgiveren, og overgrep av en eller annen sort forekommer nokså ofte.

Styresmaktene er fornøyde så lenge de får sitte i fred, som vanlig, og alle som åpner munnen med kritkk havner i fengsel selv og kommer sannsynligvis ikke ut igjen gående på beina. I de siste årene har spesielt mange imamer blitt fengslet og forsvunnet. De som kommer ut igjen blir propagandamaskiner for regjeringen og bare preker Gud velsigne Emiren... sukk... lurer på hva de har blitt truet med.

Det er deprimerende å tenke på, og vite at det er ikke noe jeg kan gjøre med disse tingene. Jeg skrev tidligere en mail til Amnesty uten å få svar, men jeg skal prøve igjen bare for å ha gjort det.

Dette er den viktigste grunnen til å ikke ville bo her. Jeg vil ikke bli vant til denne maktesløsheten så tett innpå. Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp og bli vant til at fattige behandles som ikke-mennesker.

Når vi bestemmer oss for å reise herfra kunne jeg levert et langt brev til avisen og sagt min hjertens mening. Men det hadde ikke blitt trykket uansett. Og jeg hadde sannsynligvis blitt liknet til al-Qaida, ha ha. (Alt som er i opposisjon til regjeringer i Midt-Østen blir nå stemplet som al-Qaida). Kanskje det var bedre med flygeblader.

Tanken er fristende...

2 comments:

Eirin said...

Så grusomt...
Det er nå jeg føler meg en smule privilegert...

Klem søster.

Vibeke said...

Ja, vi er veldig veldig veldig heldige... Jeg skjønner det dessverre bedre og bedre etterhvert.

Og hva skal man gjøre? Enten må man stenge det ute for å leve i sin egen lille lykkelige verden. Og det løser naturligvis ingen problemer. Eller så kan man involvere seg i menneskene, noe som kan være fryktelig slitsomt, men hjelpe litt sånn her og nå ihvertfall. Likevel ser det ut til at problemene er endeløse. Det er et stort svart hull av perler på en snor for å si det sånn.. *erhm*.
Eller så kan man jobbe for å endre selve systemet. Det hjelper ingen her og nå, men det kan kanskje faktisk løse uhumskhetene på lang sikt.
Det ble mye negativt her nå, men i det store og hele er jeg optimist. Verden trenger rettferdighet,det er saken.
Så svaret må være å involvere seg i enkeltmenneskene hvor man har anledning samtidig som man arbeider for å endre systemet!